Annabell Stefanussen står bak konseptet Fredsarbeid i heimen, som til nå har hjulpet over 6000 mennesker til bedre kommunikasjon i familien. Ideen til konseptet fikk hun etter å ha jobbet som veileder innen kommunikasjon mellom ledere og medarbeidere i over 10 år og samtidig utdannet seg til gestaltterapeut. Hun fikk mange tilbakemeldinger fra lederne om at de hadde tatt i bruk kunnskapen de hadde fått, også i heimen. Da skjønte Stefanussen, som selv tidligere hadde strevd med kommunikasjonen hjemme, hvor viktig dette var – også for lederskapet på jobb.

Når lunta blir kortere

Stefanussen forklarer at når vi blir slitne, «snapper» vi mye mer mot de rundt oss, og lunta blir kortere.

– Det som skjer, er at bevisstheten går ned. Du legger mye mer merke til hvordan andre påvirker deg, men det er vanskeligere å se hvordan du påvirker andre. Du blir mindre mottakelig, og ser ikke at du selv har snakket på en dårlig måte. Kanskje tenker du at det er partneren eller ungene som har snakket ufint til deg. Du kommer ned på et mer primitivt nivå, blir mindre tålmodig, orker ikke lange diskusjoner og lytter dårligere. Barn og ungdom responderer på hvordan foreldrene er. For å se deg selv, må du ha selvinnsikt, og du må være ydmyk. Da klarer du å se hvordan du selv påvirker. Men det krever overskudd. Når du er bevisst, får du et slags overblikk.

– Unger som er frekke i kjeften, har det fra et sted. De speiler oss, alltid! Kanskje snakker du ufint om andre så ungen hører det. De tar ikke ting fra løse lufta. Be om unnskyldning ovenfor ungene og partneren for ting du ikke har fulgt opp, i stedet for å angripe dem på ting du ikke er fornøyd med. Da går de ikke i forsvarsposisjon. Du går inn og tar lederansvaret, siden du har vært med på å skape situasjonen. Så kan dere finne konstruktive forslag til hvordan dere kan løse situasjonen – sammen.

En viktig lederrolle

En av Stefanussens hovedprinsipper er at foreldrerollen er den aller viktigste lederrollen vi har. En rolle hun forklarer varer i minst 20 år, der du skal lede barna helt til selvstendighet.

– Mandatet ditt som leder er å vite hva du ønsker å oppnå med ditt lederskap. Jeg hadde som mitt mandat å slippe mine to sønner som ansvarsfulle og empatiske gutter ut i samfunnet. Jo flere foreldre som kan se på foreldrerollen som en lederrolle, desto lettere kan vi skape et mer velfungerende samfunn. Ofte blir nemlig familien salderingsposten. De fleste har et noenlunde bevisst forhold til hvordan de opptrer på jobb, ovenfor kolleger osv. De har høyere forventninger til seg selv. Når de kommer hjem, stiller de ikke lenger de samme høye kravene til seg selv. Jeg mener ikke at vi skal bli proffe, jeg ligger selv på sofaen med hånda i godteskåla og ser på TV. Men at vi blir bevisst, hvordan kommuniserer vi egentlig? Du kan ikke endre de rundt deg, det er dødfødt å i det hele tatt prøve. Men når du blir bevisst og endrer din kommunikasjon, måten du leder på, da opptrer du som en rollemodell som de kommer til å speile.

– Hvis en medarbeider sklir ut, så er det fordi du som leder tillater det. Det handler om lederskapet ditt. Det er altså ikke noen foreldre som har skikkelig flaks, mens andre har uflaks. Når vi har dårlig samvittighet, gjør vi ofte uhensiktsmessige valg. Kanskje synes du barna er bortskjemte og viser lite takknemlighet? Jeg syntes min sønn var sånn, inntil jeg skjønte at jeg bare ga ham det han ville ha for å bøte på dårlig samvittighet for at jeg jobbet så mye. Det lå et annet behov i bunn, han ville ha min tid.

– En gave eller ting er fin så lenge den er ny. Men en god relasjon varer livet ut. Vi startet å jobbe med dette hjemme for 13 år siden, og nå har vi en fantastisk relasjon. Det er mitt livs beste investering. Mine sønner har omtalt mamma som sin største rollemodell, og de får stadig komplimenter på at de er så høytfungerende og gode på å ta tilbakemeldinger. Da forklarer de at dette er helt vanlig hjemme hos oss.

Anabell 1.jpg

Stefanussen har følgende tips til hvordan du kan snu kommunikasjonen i heimen og skape en god relasjon som varer livet ut.

  1. Lær å forstå at bak enhver frustrasjon ligger det alltid et udekket behov. Når du som mor er frustrert over at ungen ikke rydder opp, da er det ditt behov om at alle skal bidra, som gjør seg gjeldende. Når vi lærer å uttrykke et behov, så er det mye tydeligere og vennligere. Kritikk er ofte mer hardt og generelt.
  2. Bruk vennlighet som strategi. Alt kan sies når formen er god. Måten du tar opp ting på er viktig. Er du spydig i stemmen og himler med øynene? Eller er du lyttende, vennlig, og uttrykker behovene dine, samtidig som du lytter? Det handler om å ha en vennlig tilnærming. Dette igjen krever selvinnsikt, at du ser hvordan du opptrer. Vent med å ta opp vanskelige ting til alle er rolige. Da oppnår du mye lettere det ønskede resultatet.
  3. Vil du ha rett eller vil du være lykkelig? Det gjelder både som par og i møte med ungene. Vi prøver ofte å vinne diskusjoner, eller går i offerrollen. Jeg var ukependler i mange år. Da jeg kom hjem på torsdag, gikk jeg i offerrollen fordi de ikke hadde gjort husarbeid. Jeg spurte spydig om de hadde gledet seg til hushjelpa kom hjem. Til slutt begynte de å grue seg til jeg kom hjem. Da tok vi et familiemøte, og fordelte arbeidsoppgavene. Jeg spurte om det var greit at de tok oppvaskmaskinen og støvsugde slik at dette var gjort før jeg kom. Min fredag ble da husvaskdagen. Husk også å vise fleksibilitet. Sønnen ringte en gang og sa at han ikke hadde rukket å støvsuge. Jeg tenkte «vil jeg ha rett eller være lykkelig?» Akkurat den tanken kan avblåse en krangel veldig raskt. Når vi er slitne og frustrerte, tolker vi det andre sier eller gjør i negativ mening. Være klar over at du tolker! Det er vanskelig å unngå helt å tolke, men du kan være bevisst, og sjekke ut tolkningene dine.
  4. Bygg relasjonen ved å se etter kvaliteten – eller gullet, som jeg liker å kalle det – bak atferd som du kan bli frustrert over. Den ene sønnen min satte seg høye mål. Han trente, skulle ikke spise sukker, ikke høre på høy musikk fordi han ikke ville ødelegge hørselen. Da han kom på førstegangstjenesten, fikk han høre av andre at han var fanatisk. Han spurte meg en dag, «mamma, synes du jeg er fanatisk»? Jeg svarte «Nei, jeg ser at du er disiplinert, og at du har trua på det du holder på med». Så prøv å finn gullet bak atferden i stedet for å tolke, avslutter Stefanussen.

Tekst: Inger Lise Kontochristos / Foto: Mona Nordøy