kunsten å reflektere

Begrepet andakt stammer ifra det tyske ordet ”andenken” – som betyr å tenke over/tenke etter. Jeg inviterer ofte ledere til ettertanker og refleksjoner over det som har skjedd i hverdagen. Som hva har de lært om og av ledelse denne uken? Eller i dag? Eller i fjor? Slike spørsmål er åpenbart utfordrende for mange ledere.

Denne gangen blir utfordringen om enda større: hvordan skal vi klare å reflektere over hvor lite vi faktisk reflekterer?!

Jeg jobbet en gang med en leder som hadde store problemer med å lytte til andre. Hans hovedprosjekt var tydeligvis å (for)svare for seg raskest mulig. Jeg skal ikke fortelle dere hvorfor han hadde (fått) denne trangen, eller hvordan han begynte å lære å lytte (igjen). Historien er dog ment å påpeke utfordringen i utfordringen: hvordan skal en klare å lytte til at en ikke lytter? Denne manglende ferdigheten vil jo i seg selv hindre en i å komme videre. Så overført til vår andakt: hvordan skal vi klare å reflektere over at vi i så liten grad faktisk reflekterer?

La oss starte med å finne ut av hva refleksjon faktisk betyr. For så å se nærmere på hva det innebærer og dermed forutsetter.

Ser vi i ordboken, så sier den følgende:

Høytider som jul og påske skal jo i utgangspunktet være en tid for andakt og ettertanke, men trolig er vi allerede på etterskudd i forhold til disse ettertankene. Ja, spørsmålet er jo om vi faktisk vet hvor tankene våre er, eller om vi må løpe etter dem også?

Når Norges største lederundersøkelse viser at under 20 prosent av mellom- og topplederne i Norge setter tid av til personlig refleksjon, kan vi trolig konkludere med at i alle fall lederne bokstavlig talt henger etter (tankene).

En av de tingene jeg er blitt opptatt av, er spørsmålet om når vi bør reflektere og hva som egentlig er forutsetningen(e) for at vi faktisk skal kunne reflektere. Er det en eller to ganger i året? Eller sågar fem ganger? Skal vi gjøre det alene - eller sammen med noen? Skal vi gjøre det på jobben, i fritiden - eller på et lederprogram utenfor jobben?

Eller er det rett og slett slik at vi bør reflektere nærmest hele tiden? Vel, jeg påstår nå at vi i bunn og grunn reflekterer døgnet rundt. Problemet, dersom det fortsatt går an å bruke dette begrepet i Norge i dag, er at denne bearbeidingsprosessen forgår i, og er bokstavelig talt underlagt, underbevisstheten vår. Og den har vi som kjent ikke alltid like god tilgang til. 

Les også: Refleksjon som vane

Alle de bearbeidings- og lagringsprosessene som der oppstår, og som nærmest foregår via en slags autolagringsfunksjon, blir etter hvert mitt og ditt indre både mottaks- og responssystem. Det vi ser og møter verden «med».

Uten ettertanker, overveielser og bearbeidelser av det som skjer rundt oss, i mellom oss, med oss og ikke minst i oss, vil dette høyst personlige mottaks- og responssystemet kunne gå i stå, i (vrang)lås, i svart, i glemmeboken,….osv.

Uansett metafor, så vil et slikt manglende ”etterarbeide” i praksis redusere vår tilgang til oss selv, og dermed også redusere muligheten til å kunne bruke oss selv. Prisen for manglende personlige refleksjoner kan således bli katastrofal, og på en måte føre deg inn i en slags gjeldssituasjon til deg selv. Der du tilslutt, dersom du ikke tar tak i deg selv og ditt refleksjonsunderskudd, nærmest bokstavelig talt går personlig og ledelsesmessig «konkurs».

Jeg mener altså at uansett hvordan du snur og vender på det, så er det du selv som er ansvarlig for deg selv, dine valg og dermed ditt liv. Du må gjerne skylde på alt og alle ”der ute”, men jeg mener altså at ditt liv skapes av deg - i deg.

Slik sett, bør du tidligst mulig begynne å jobbe med å få kontakt med deg selv, og ikke minst bli glad i deg selv. Når jeg så påstår at dette kanskje er de to viktigste grunnsteinene i et menneskes refleksjonsevne, kan vi jo alle lure på hvor god kontakt vi har med oss selv, og ikke minst hvor glad vi bokstavelig talt i er i oss selv.

I mine øyne får du aldri denne muligheten til å bli kjent med deg selv og etter hvert bli glad i deg selv. Du må faktisk gi deg selv den.

Les også: Kan mindfulness gjøre deg til en bedre leder?

Jeg kan trøste dere med at dette definitivt ikke er lett, men at det heller ikke er umulig. Dersom du er opptatt av å oppnå en slik personlig kontakt med seg selv, så ligger trolig ”svaret” i å forstå og erkjenne det faktum at døren inn til deg selv kun kan åpnes opp innenifra. Og at det er du selv som sitter med nøkkelen. Eller rettere sagt: er nøkkelen.

La meg derfor helt på tampen av dette innlegge, som trolig burde hatt overskriften: «Kunsten å reflektere før det er for sent», dele et dikt med deg.

Det heter ” Den annsame” og er skrevet av Jan Magnus Bruheim:

”Han har ikkje stund til å stogge

og ikkje tid til å sjå.

Menneskene som han møter,

dei ansar han aldri på

Mangt har han rekkje over

Det gjeld um å fara fort

Mykje var det å gjera

Det auka dess meir han fekk gjort

Så lid det til endes med dagen

Han står der, studd over stav

Og spør: Kva har livet gjeve

og kvar har det vorte av ?

Slik jaga han gjennom livet

uten å få det fatt

Ei glede sprang etter på vegen

men nådde han aldri att”

PS: Husk gjerne ordtaket om at i en lukket hånd kommer som kjent intet verken ut eller inn. Det samme gjelder trolig også for et lukket sinn.

Tekst: Frode Dale, forfatter, ledelsesrådgiver og lederlos. (Foto: Ingar Næss og Istock.com)