I en kompleks verden der vi ikke lenger vet hva som er sant eller fake, er vi sultne på alt som er ekte. Vi elsker mennesker som tør vise oss sine sårbarheter. Da blir det litt lettere å vise det selv. Vi digger de ekte, nære historiene, uansett hvor og hvordan vi får dem servert. Og vi hyller ledere som tør blottstille sine sårbarheter. Som Veidekke-sjef Lars Erik Lund, som fikk åpenhetspris for sin modige åpenhet rundt angst og depresjon. Vi snufser gla’rørt med Matoma på «Hver gang vi møtes» på TV2 fordi han viser oss ekte følelser. Selv er jeg nyforelsket i gode, gamle NRK-serier som «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Mulig det er alderen, men jeg tror også det er en eskalerende hunger etter det genuine. For ikke å snakke om nyskapningen «Demenskoret». Det ekte livet er virkelig noe vi trenger nå. 

Selv fikk jeg en slags autentisk  «awakening» en gang rundt 2015. Jeg var sikkert litt ekte før det også, men på det tidspunktet kastet jeg meg over forfatteren og foredragsholderen Brenè Browns bøker om skam, sårbarhet og styrke («Våg å vise hvem du er» (2016) og Uperfekt (2014)). Jeg syns fortsatt hun er viktig. Og ikke bare jeg: Ted Talk’en hennes om sårbarhetens makt er blant de fem mest sette på videoplattformen. At alle sårbarhetene i meg faktisk kunne være en ressurs, var frem til da ikke noe jeg hadde tenkt på. Dette var forøvrig i en livsfase der mye skjedde. Jeg hadde akkurat prøvd å hoppe av mediebransjen og en for noen overfladisk damebladverden, som var mer glossy enn autentisk. Jeg sier «prøvd», for jeg klarte jo ikke å hoppe helt av. Det viste seg at det å skrive er en del av mitt autentiske jeg som jeg ikke klarte å leve foruten. På samme tid skylte midtlivskrisa over meg med alle sine eksistensielle spørsmål. I denne personlige sausen av eskalerende kriser, ble ekthet en standard jeg ubevisst søkte mot der alt annet føltes flytende.

Med alt fokuset de siste årene på emosjonell intelligens og autentisk ledelse, er det ikke særlig overraskende at Brenè Brown er et av de store trekkplasterne på Oslo Business Forum i slutten av september. Der skal hun blant annet snakke om empati, ekthet og mot til norske næringslivsledere, som ellers er travelt opptatt med å ta inn over seg den kunstige teknologirevolusjonen. Autentisk lederskap er fortsatt i vinden, selv om det også er møtt med en viss kritikk (en leder som er tro mot sitt sanne jeg og kjønnsdiskriminerer ansatte er muligens autentisk, men ikke noe vi verdsetter). Vi kan vel alle være enig om at ledere som tør vise sine sårbarheter, fremstår beundringsverdig hele og oppriktige. Mennesker vi oppfatter som autentiske gir oss bålet vi trenger av trygghet og varme i en forvirrende verden der fake har blitt en ny normal. Ja, dette trenger vi virkelig nå. 

Jeg kom til å tenke på dette da jeg nylig kom over en temautgave av magasinet American Psychology fra tidligere i høst. Hele utgaven er viet det aktuelle spørsmålet: Hvordan være tro mot deg selv i en verden som blir stadig kunstigere? I takt med at omgivelsenene blir mer mangfoldig, fragmentert og flytende, går forvirringen dypt inn i selvet. Den tvinger oss til å redefinere hva det vil si å være menneske – ja, hva selvet i seg selv betyr, skriver den amerikanske psykiateren Grant Hilary Brenner i en artikkel. I dette opprørte havet er autentisiteten en stabiliserende faktor. 

Men hva vil det si å være autentisk? Brenner fremhever fire komponenter som må være tilstede:

Men hva vil det si å være autentisk? Brenner fremhever fire komponenter som må være tilstede: 

  1. Bevissthet: I hvilken grad du er bevisst dine styrker og svakheter, personlighet, sterke følelser og hvordan det påvirker atferden 
  2. Objektiv prosessering: I hvilken grad du klarer å behandle positiv eller negativ informasjon om deg selv, dine indre erfaringer og kunnskap om deg på en konstruktiv måte (og ikke defensivt og overbeskyttende)
  3. Atferd: At du handler på måter som samsvarer med dine verdier, preferanser og behov (fremfor å tilfredsstille andre, oppnå belønning eller unngå straff). 
  4. Relasjonell orientering: Hvor mye du vil at nære andre skal kjenne den virkelige deg – og hvor lett gjør du det for dem å gjøre det. 

Mange sjekkpunkter? Se på dem som gode temaer du kan reflektere over. 

Autentisitet er nøkkelen

Autentisitet føles ikke bare godt, det er en nøkkel til personlig vekst, mener Brenner. Autentisitet er ikke bare en forutsetning for å opprettholde et sunt sinn, det påvirker bla. selvfølelse, selvtillit, mestringsevne og jakten på meningsfylte mål. Autentisitet gir oss en meningsfull tilværelse, men også en felles opplevd virkelighet. Vi får et felles ståsted; et slags absolutt i en verden der vi ikke lenger vet hva vi skal tro på. Selv kan jeg kjenne på hvordan min egen søken etter det ekte og autentiske gir meg en annen nærhet til relasjonene rundt meg: Jo nærere jeg kommer meg selv og verdiene mine, klarer å akseptere det motsetningsfylte i meg, klarer jeg bedre å forstå andre. 

Men så viktig som autentisitet er akkurat nå, er det til en viss grad et umulig mål, mener Brenner. Vi har alltid et behov for å endre og tilpasse oss, og det å ta inn over oss det nye, føles alltid mindre autentiske enn når vi klamrer oss til det gamle. Litt som når du går inn i en ny lederrolle med helt nye oppgaver. Du føler deg litt kunstig i starten inntil rollen blir en naturlig del av deg. Han mener forklaringen ligger i det såkalte «autentisitetsparadokset», opprinnelig lansert av Herminia Ibarra, psykolog og London Business School-professor. Det er ukomfortabelt å vokse selv når vi omfavner endring. Å bevege seg utenfor komfortsonen, utløser alltid en motvirkende impuls for å beskytte identiteten vår. Å føle seg litt fake kan derfor være et tegn på vekst. Men å klamre seg for hardt til det som føles som vårt autentiske selv, kan hindre denne veksten. 

Så hva skal vi gjøre når vi ikke skal holde fast i det som føles ekte i oss? Har all min indre søken vært forgjeves? Neida, men ha en litt løs tilnærming, foreslår Brenner. Vær «tilpasset autentisk» fremfor å opprettholde en rigid oppfatning av deg selv. Det er kanskje dette den franske forfatteren Anaïs Nin mener når hun skriver i diktet: «Life is a process of becoming, a combination of states we have to go through. Where people fail is that they wish to elect a state and remain in it”. 

Vårt autentiske jeg er med andre ord også i utvikling. Den erkjennelsen kan få lov til å være stabil. 

  • Om Hilde Beate Berg: 

    Hilde Beate Berg er skribent, mentor og foredragsholder. Er utdannet medieviter fra UiO og sertifisert coach og mental trener. Hun er også hovedmentor på Journalistskolen.no, og har lang erfaring fra mediebransjen, der jeg bla har vært redaktør i KK og Kamille. Foto: Marika Mørkestøl