Suksessrik lagbygger

– Jeg var trener for jentenes elitelag i Byåsen i fire år. I 1992 tok jeg over Larvik som nettopp hadde rykket opp i eliteserien. I vårt andre år vant vi eliteserien og jeg ble tilbudt en ti års kontrakt som trener for dette unge, lovende laget. Samtidig ble jeg tilbudt jobben som Sven Tore Jacobsens etterfølger på landslaget. Det var selvfølgelig en stor arv å ta over, han hadde jo bygget opp et meget godt landslag som blant annet hadde vunnet sølv i OL i 1988 og 1992. Men jeg har aldri vært redd for å ta en utfordring og bestemte meg for å ta imot tilbudet og i hvert fall prøve meg som landslagstrener et par års tid. De to årene er blitt til 15! 15 fantastisk morsomme år.

Og hun kan saktens smile. I løpet av de 15 årene har kvinnelandslaget vunnet 13 mesterskapsmedaljer – gull og bronse i OL, en gull- og tre sølvmedaljer i VM og fire gull, to sølv og en bronse i EM. Senest gull i EM for tredje gang på rad i desember, og bare fire måneder etter OL-gullet i Kina! Og under Marit Breiviks myke, men bestemte hånd!

Når vi leser om Marit Breivik og hennes lederstil er det en del ord som går igjen – teamarbeid, involverende, lagbygger, tydelig, tålmodig, målbevisst, engasjement, ansvar, selvledelse og tro, for å nevne noen.

 

– Jeg kjenner selvfølgelig igjen begrepene fra media. Men det overordnede for mitt vedkommende er at jeg i bunn og grunn er et konkurransemenneske. Jeg trigges av resultater. Men resultater kommer ikke av seg selv. Alle medaljer og titler vi har oppnådd er jo som et resultat av samspill og teamarbeid, hardt arbeid og ikke minst oppslutning. Vårt mål har alltid vært at vi skal vinne medaljer i alle mesterskap. For å nå et slikt ambisiøst mål må det være bred oppslutning om målet – først da har vi muligheten til å lykkes. Og så er det å skape engasjementet, da. Det er vel her min team-orientering kommer inn.

– Det handler selvsagt mye om arbeidsmoral. Vi har en læresetning som alle er inneforstått med, og som vi følger nøye. ”Ingen fortjener å høre til et bedre lag enn de er villige til å skape selv!” Dermed blir det opp til jentene å yte mest mulig, og opp til meg å få tak i det beste i hver enkelt. Jeg søker hele tiden etter hvilke kvaliteter hver enkelt spiller kan legge inn i laget. Og da kommer begrepet involvering inn i arbeidet. Alle involveres i arbeidsmetodene, planene og målsettingen. Gjennom involvering og de gode samtalene skaper vi selvinnsikt hos den enkelte og dermed tanker rundt hvilke individuelle kvaliteter hver enkelt kan tilføre laget. Vi har satt opp tre K’er som ledetråd:

Kompetanse – hva kan du?

Kvalitet – hvor godt kan du det?

Kapasitet – hva orker du i øyeblikket og i øyeblikket over tid?

 

– Disse spørsmålene er hele tiden i fokus. Vi har rundt 80 samlinger i året, og blir godt kjent med hverandre. Men stadig kommer det nye jenter til som skal involveres og bli gode lagspillere. Da må de først og fremst kjenne seg selv, hvilke kvaliteter de har og hva de kan tilføre laget. De må også ha klare tanker om hva de ønsker. Mange av jentene skal utdanne seg parallelt med håndball på toppnivå, og spørsmålet er selvfølgelig om de har kapasitet til å yte maksimalt på flere områder samtidig. Vi er veldig på jakt etter å bidra til en helhetlig utvikling gjennom praktisk og økonomisk tilrettelegging. Utdannelse er viktig.

– For å nå et felles mål er det en nødvendighet at vi jobber sammen i team. I team er vi sterkere og kan utnytte og utvikle potensialet i hver enkelt spiller bedre. Underveis har vi dannet oss enkelte delmål. Det kan være å skape det beste samspillet, eller utvikle og bedre enkelte deler av laget. Derfor blir det en løpende prosess å hele tiden kartlegge hva hver enkelt kan tilføre teamet. Forsterkestyrker og redusere svakheter. Slik skaper vi et lag med mangfold hvor alle yter mye for å legge det beste av seg selv inn i laget. Når målet er å være på pallen i alle mesterskap, så er det også et naturlig mål å være stabile på et høyt nivå. Det er uhyre krevende. Alle vet vi at det er utfordrende å være motivert og entusiastisk over lengre tid. Derfor er det også nyttig og viktig at spillerne coacher hverandre. Det gir både god trening, motivasjon, selvinnsikt og ikke minst ansvarsfølelse. Jeg praktiserer en åpen og involverende lederstil. Dette innebærer også å gi ansvar til jentene. Jentene forpliktes gjennom medansvar til å jobbe selvstendig, coache hverandre og yte stor innsats i å løse de oppgaver vi sammen er enige om. Det er stor geografisk avstand mellom mange av oss, og vi sees som sagt ikke hver dag. Derfor må de jobbe mye på egenhånd.

Hun har ikke utdannet seg innen ledelse eller tatt de omfattende og dyptpløyende lederkursene. Men er likevel svært opptatt av nettopp ledelse.

 

– I heimen blir det mye snakk og diskusjoner rundt temaet. Jeg har en ektemann, Niels Hertzberg, som er svært opptatt av ledelse. Han var med på å starte Forsøksgymnaset, var selv rektor der og har i 19 år vært generalsekretær i Håndballforbundet. Han har i tillegg lest mye om temaet, har erfaring og klare tanker rundt lederskap, og har på mange måter fungert som min mentor på området. I tillegg har også jeg de senere åra pløyd gjennom en god del lederlitteratur og deltatt på seminarer og kortere kurs. Også psykologisk kompetanseutvikling i regi av Olympiatoppen, sammen med Anne Marte Pensgård og Britt Tajet Foxell og hos den dyktige, danske psykologen Jens Frimodt, har gitt mening og innsikt i begreper som prestasjonsangst, realistisk forventningsnivå, energistyring etc. Jeg har hatt mange dyktige mennesker rundt meg som har kikket meg i kortene og gitt meg utfordringer og gode råd underveis. Men det aller meste av min lederfilosofi og lederpraksis har jeg utviklet sammen med spillere og medarbeidere i laget gjennom disse 15 årene.

– Gjennom disse årene har jeg forhåpentligvis utviklet meg selv også. Tidligere var jeg langt mer utålmodig og reagerte ofte mer spontant og med temperament. Jeg var sintere og mer irritabel. Etter hvert har jeg får litt mer forståelse og selvinnsikt i forhold til hva som får meg til å reagere og hvordan mitt reaksjonsmønster kan være mest hensiktsmessig i den situasjonen jeg skal lede. Jeg har nå større evne til å stoppe opp og tenke - hva gagner saken her? Hva er det lurt å bruke energi på? Forleden dag fikk jeg en parkeringsbot på 700 kroner etter å ha holdt et foredrag. 

 

Parkeringsbilletten hadde blåst ned på gulvet da jeg lukket døren. Jeg ble jo straks litt oppgitt og sint og vurderte å klage inn saken. Men så tenkte jeg meg om – skulle dette få påvirke dagen min, kreve min tid og ødelegge konsentrasjonen min og humøret mitt? Jeg betalte boten og la det hele bak meg. Det gagnet ikke saken! (Klagen hadde vel heller ikke nådd fram…). Faktum er at jeg har temperament, min mann kaller meg en hissigpropp. Men man kan styre temperamentet sitt. Det er trenbart. Det skal være takhøyde og et reelt rom for mangfold hos oss. Det finnes ikke perfekte håndballspillere eller ansatte, eller mennesker for den saks skyld. Poenget er å få alle til å bruke det beste av seg selv, jobbe målbevisst og hardt – med egne oppgaver og i teamet. De må ha tro på seg selv og det de driver med, og tolerere at de ikke lykkes til en hver tid. Også jeg som trener må tolerere og akseptere det. Alle kan ha dårlige dager eller perioder. Og det pussige er at ofte har vi i lederteamet større tro på spilleren enn spilleren har på seg selv. De unge er gjerne utålmodige og vil ha resultater straks og hele tiden. Derfor går de kjelleren når de ikke lykkes. Da blir det vår oppgave, tålmodig å bidra til at de igjen bygger opp sin selvtillit.

– Jeg synes det er fantastisk inspirerende og spennende å lede. Det å få bidra til å utvikle mennesker – både som enkeltindivider og som deltakere i en større helhet er virkelig morsomt og lærerikt. Men så er jeg da også genuint interessert i og glad i mennesker og nysgjerrig av natur. Jeg leter hele tiden etter muligheter og metoder som kan gjøre laget bedre og skape resultater. Og jeg har stor glede av menneskene rundt meg. Vi organiserer opp ulike team innenfor lederteamet: – analyseteam, medisinsk team, administrativt team, trenerteam, og sammen med meg på trenersiden har jeg islandske Thorid Hergeirsson, som er en svært dyktig håndballtrener. Totalt sett et svært godt lederteam. Når jeg er invitert til å holde foredrag for ledere og bedrifter, er det vårt prestasjonsrettede miljø, vårt resultatfokus, oppgaveorientering, involvering, selvledelse, ansvar og menneskerelatering som grunnlag for teamarbeid jeg fokuserer på. I utgangspunktet kan jeg ingenting om det å lede et selskap i næringslivet, men jeg kan litt om å jobbe med mennesker, jobbe målbevisst over tid og skape resultater. Jeg vet ikke om måten jeg leder på lar seg gjøre i praksis i et større selskap. Lederne der får ikke tid til å lede. De drukner i alle mulige andre oppgaver. Jeg bruker svært mye av min tid til å lede de som skal skape resultater i mitt ”selskap” dvs spillerne. Men hvis det jeg praktiserer og videreformidler kan bidra på noen som helst måte til å bedre ledelsen av en bedrift, eller påvirke i positiv retning, så gleder det mitt hjerte. I det hele tatt er det hyggelig at det jeg og mitt team gjør verdsettes også utenfor håndballbanen. Jeg har hele tiden hevdet at det lederskapet våre jenter møter innenfor vår idrettskal de også kjenne igjen og ha glede av senere i livet. Ellers har det vi driver med en svært begrenset mening. Derfor er det svært inspirerende å motta lederpriser. Det viser at vi har gjort noe som andre har tro på og finner interessant, smiler Marit Breivik. Men nå er det altså over. I mai overtar en ny trener kvinnelandslaget, så får vi se om Marits ledelsesfilosofi føres videre. Kanskje får håndballen en ny Årets Leder om noen år. Det gjenstår å se. Da må vi nok kunne feire nye 13 mesterskapsmedaljer først! Og når det gjelder Marit – det blir nok rift om å kapre Årets Leder til deres bedrift!