Ledelse er tett knyttet til den militære profesjonen, og har stor betydning for utøvelse av virksomheten. Det har nok en del med kontekst å gjøre, siden kjernen i militær ledelse først og fremst er knyttet til planlegging og gjennomføring av militære operasjoner (FGL 2020:7). Dermed er det ikke sagt at militær ledelse, kanskje da aller helst god, ikke har betydning for utøvelse av virksomheter i næringslivet eller i offentlig sektor.

La meg derfor begynne med dette sitatet fra Forsvarets Grunnsyn på Ledelse (2020): «Løse oppdrag og ta vare på folkene våre. Så grunnleggende enkelt, men samtidig så utfordrende…». Kan dette sitatet alene svare på spørsmålet? Jeg tenker både ja og nei. Ja, fordi sitatet handler om både oppgave- og menneskeorientering. De to elementene ser ut til å gå igjen i de fleste nyere forsøk på å definere hva «sivil» ledelse er. (Se f.eks. Yukl, 2013).

Men også nei. Fordi sitatet handler ikke om helheten i ledelse i Forsvaret, ei heller sivilt. Til det er fenomenet for komplekst. For det første sies det noe om effektiv militær ledelse. Igjen sier FGL: «Effektiv militær ledelse medfører… at prinsippene for oppdragsbasert ledelse må ligge til grunn. Her nevnes Forsvarets ledelsesfilosofi – oppdragsbasert ledelse (OBL). OBL bl.a. er ment å frigjøre enkeltmenneskers kreativitet og handlekraft. Trenger vi da ledere? Eller klarer folk seg uten?

For det andre nevnes det forsvarlig drift og forvaltning. Forsvaret, som mange andre offentlige organisasjoner, er underlagt et relativt rigid kontroll- og rapporteringsregime. Her er vi inne på styringsdelen av ledelse, gjerne kalt management. Det betyr at militære ledere lever i spenningsfeltet mellom operative og administrative prinsipper. Men, som Kotter (1990) nevner: «No one has yet figured out how to effectively manage people into battle, they must be led”. For de som lurer på om god ledelse er viktig, se miniserien Band of Brothers, eller filmen We were soldiers.

Professor Karp har likevel rett i mye av det han skriver i kommentaren. Det har jeg selv erfart som både leder og akademiker. Han har rett i at mange har egeninteresse i å holde liv i tesene om viktigheten av ledelse. Det er big business, og det er mye «flyplasslitteratur» der ute som nok ikke tjener fagfeltet. Karp har også rett i at antall vitenskapelige artikler om ledelse i internasjonale journaler har eksplodert uten at ny, revolusjonerende viten har blitt tilført fagområdet. Hvor går vi da herfra?

Hvis det er slik som Karp hevder at: «Det er en jakt på universelle lover for effektiv atferd, uavhengig av mange andre variabler». Fortjener da ledelse og ledelsesfaget fortsatt oppmerksomhet, eller kan vi bare forbigå det i stillhet uten forsøk på å endre noe? Jeg mener det siste er en farlig vei å gå. I akademia er vi (les: jeg) forpliktet til å stille alternative spørsmål om de fenomenene som vurderes. I tillegg er vitenskapen opptatt av presisjon og systematikk både i observasjon, analyse og konklusjon.

I mitt arbeid er jeg opptatt av praksisforbedring gjennom å forske på, publisere, og undervise i organisasjonsfag, og ikke minst ledelse. Å forbedre ledelsespraksis er ikke enkelt, jeg innser det. Det jeg kan gjøre, er å skissere, og kanskje også anbefale mulige veier å gå for å få dette til. Og som akademiker er jeg er forpliktet til å unngå enkle «oppskrifter». Derfor mener jeg at det er viktig at jeg belyser og problematiserer et fenomen som lenge har opptatt mange.

Ledelse er et komplekst fenomen som nevnt. Derfor fortjener fenomenet også refleksjon om utøvelsen. Verdien av refleksjon over egen ledelse skal ikke undervurderes. Det er også mørke, eller vanskelige sider ved ledelse. Disse bør behandles seriøst slik at de kan komme frem i lyset og ikke forblir i mørket der de definitivt ikke hører hjemme. Jeg hevder fortsatt: Hvis vi ikke har takhøyde til å ta opp vanskelige ting, hvordan skal vi da komme videre?

Avslutningsvis til mitt innledende spørsmål: Har militær ledelse «sivil» arbeidslivsrelevans? Det er kanskje en del som kan tenke seg et ubetinget ja. Vi har mange ledere i virksomheter som har en militær lederbakgrunn, både nasjonalt og globalt. Men, det er nok likevel ikke så enkelt. Kompleksiteten i fenomenet gjør det tilnærmet umulig å gi et klart eller endelig svar på hva det er (se f.eks. Johansen et al., 2019). Dermed er det rimelig åpenbart at ledelse fortjener mer oppmerksomhet fra både praktikere og teoretikere.

Min anbefaling er: Ta en kikk på Forsvarets Grunnsyn på Ledelse. Det kan antagelig være mye bra å hente der for ledere i næringslivet og/eller i offentlig forvaltning. Dermed er det på langt nær sagt at alle militære ledere leder like godt verken i eller utenfor Forsvaret. For å sitere Forsvarssjefen: «Det er ingen av oss som plutselig blir gode ledere når det kreves som mest». Sitatet kan like gjerne gjelde i organisasjoner utenfor Forsvaret. Ledere og ledelse finnes overalt, og forsvinner nok ikke med det aller første skal dere se.

  • Forsvarets Grunnsyn på Ledelse. (2020). Forsvarsstaben HR-avdelingen https://regelverk.forsvaret.no/fileresult?attachmentId=19703941
  • Johansen, R. B., Hol Fosse, T. og Boe, O. (red.) (2019). Militær ledelse. Vigmostad & Bjørke AS. ISBN: 978-82-450-3305-2
  • Karp, T. (2021). Ledelsesindustrien lever av å gjøre ledere viktigere enn de er. Dagens Næringsliv. 4. januar 2021
  • Kotter, J. P. (1990). A Force for Change: How Leadership Differs from Management. New York: Free Press
  • Yukl, G. (2013). Leadership in Organizations. London: Prentice-Hall

Om forfatteren: Johan Bergh er tidligere yrkesoffiser, og er ansatt som høyskolelektor i organisasjon og ledelse ved Oslo Nye Høyskole - ONH. Han er utdannet på Sjøkrigsskolen, Handelshøyskolen BI og Universitetet i Sørøst-Norge. Johan Bergh har hatt en rekke leder- og fagstillinger i Forsvaret, senest som avdelingssjef på Forsvarets høgskole. Bergh har i de siste årene publisert en rekke faginnlegg, flere vitenskapelige artikler og bokkapitler om bl.a. ledelse, samhandling og tillit.