Dag ut og dag inn fører du to former for samtale. Den første foregår inni deg. Du samtaler med deg selv. Kanskje ikke de lengste dialoger, men brokker av setninger formes og biter av bilder jager gjennom hodet. Du hører lyder. Kjenner en følelse komme.

Svært mye av denne «samtalen» foregår ubevisst og kommer til overflaten som indre røster, som drømmer og symboler. Eller du holder opp foran deg hvem du gjerne skulle vært og hva du gjerne ville hatt. Du sammenligner deg med andre som er klokere, vakrere og mer vellykket enn deg selv og kjenner at du blir misunnelig eller misfornøyd. Andre ganger sammenligner du deg med slike som har det verre enn deg selv og klarer forhåpentlig å sette pris på hvem du er og hva du har.

Når du står opp om morgenen, gjør det til en vane å si til deg selv:

I dag var jeg så heldig å våkne.

Jeg er et levende menneske.

Jeg vil ikke kaste bort livet mitt.

Jeg vil ha vennlige tanker om andre.

Jeg vil bruke all min energi på å vokse i visdom og innsikt.

Den andre samtalen i hverdagen foregår i det ytre. Du snakker med andre, men ikke bare gjennom ord. Språket er mer enn ord. Du påvirker og påvirkes gjennom stemme, gester og ansiktsmimikk. Det er ikke mye som skal til. Et vennlig blikk, et smil, noen hyggelige ord kan være nok til å løfte energien. Den minste blomsterknopp som blir gitt av et varmt hjerte, forteller en vakker historie. Vi trenger ros og oppmuntring. For å yte vårt beste må vi kjenne at vi blir verdsatt. Og vi må kunne verdsette andre rundt oss. Her er et eksempel som gjorde inntrykk på meg:

En butikksjef hadde stått på dag og natt for å forberede åpningen av en ny filial. Hun organiserte medarbeiderne, men arbeidet samtidig skulder ved skulder med dem. En sen kveld hun kom tilbake til jobben etter at medarbeiderne var gått for dagen, sto en stor blomsterbukett fra samtlige ansatte og ventet på henne med følgende hilsen: «Takk for at du inspirerer oss til å stå på.»

Da begynte jeg å gråte av glede over mine gode kollegaer som så meg.

Det kan være trolldom i ordene: «Jeg er glad i deg», og ordene kan sies på mange måter. Uansett om dine kjære vet inderlig vel at du er glad i dem, har de behov for å høre det igjen og igjen. Par som ikke har mistet gløden for hverandre, vender ofte tilbake til fellesskapet dem imellom. De minner hverandre om hvordan kjærligheten oppsto, gjenopplever stunder da de sto hverandre spesielt nær og deler daglig sine følelser med hverandre.

En leder jeg coachet sa en dag strålende til meg: -- Vet du hva jeg liker best med å ha sex med min kone? Du blir kanskje forbauset, men det er når hun neste morgen ved frokostbordet ser på meg og sier mens jeg ennå kan ane spor etter vår ekstase i øynene: -- Vil du ha kaffe?

Gamle språkmønstre påvirker din livsglede.

Ditt tidlige samliv med foreldre, familie og søsken handlet blant annet om innlæring av det som sømmet seg. Via mimikk, kroppsspråk og repetisjoner i samspill skjedde en innlæring av visse regler. Det viktigste var ikke alltid hva som ble sagt, men hvordan det ble sagt. Dette preger deg nå, og ikke så rent sjelden plager det deg. For du hører ikke din egen stemme, du hører din mors. Når du kjefter på barna dine, er det ikke bare du som kjefter, men moren din. Og når du avviser en venn med et surmulende blikk eller en kald skulder, er det ikke bare du som gjør det, men faren din gjennom deg. Du er blitt en slave av gamle mønstre.

La meg ta et eksempel fra mitt eget liv: Jeg kan ikke bli syk. Selvfølgelig har jeg vært syk. Noen ganger svært alvorlig. Men jeg har en indre stemme som sier til meg at jeg ikke må, bør eller kan bli syk. Det har medført at jeg har prestert å holde foredrag for flere hundre mennesker mens jeg hadde dobbeltsidig lungebetennelse og nesten førti i feber. Da legen hisset seg opp over hvor dårlig jeg tok vare på meg selv, hørte jeg min egen stemme si med mors tonefall: -- Det er da ikke så farlig. Jeg er ikke død ennå.

Å anerkjenne fortiden er viktig, men spørsmålet: «Hvorfor er jeg som jeg er?» kan føre oss inn i evigvarende sirkler hvor vi går og går, men ikke kommer noen vei mens unnskyldningene murrer i bakgrunnen:

-- Jeg er sint fordi mor avviste meg.

-- Jeg er usikker fordi far sa jeg ikke dugde.

-- Jeg begynte å lyve fordi lillesøster alltid fikk mer enn meg.

Prøv som en tankelek å kutte ut «hvorfor»-spørsmålet når du betrakter ditt liv, og konsentrer deg heller om «hvordan». Spør: «Hvordan er jeg som jeg er?» Da får du umiddelbart et mer aktivt forhold til det du driver med -- dine handlinger blir mer synlige, dine tanker bevisste -- og dine valg må du selv ta ansvar for. Betrakt dine venner og kollegaer og se dem som et speil, en reflektor for hvordan ditt liv er. Her er et dikt jeg har skrevet om dette;

Uten fellesskap sulter gleden

Fellesskap

Det viktigste for at et forhold skal utvikle seg

Fellesskap

Spørsmål og svar, men også stillhet

Fellesskap

Le og leke. Løse problemer sammen. Noen ganger kreve

Fellesskap

Våge å legge ned forsvaret for å vise sårbarheten

og finne tillitens vakre juvel.

Livsgleden ønsker tilknytning. I fellesskapet søker du å motta og bli mottatt. «Kjærlighetens paradoks er at den er den høyeste grad av oppmerksomhet rettet mot en selv som person, og den høyeste grad av å være opptatt av en annen,» sier Rollo May. Når to mennesker elsker og selv blir elsket, slår de rot i hverandre. Fellesskapet blir begges eksistensielle adresse. Når du lever i et kjærlighetsforhold, vet du hvor du er i verden.

Den samme følelsen av tilhørighet -- om enn noe svakere i uttrykket -- opplever du i nære vennskapsforhold og jobbrelasjoner. Virkelige venner og gode kollegaer er noe av det fineste et menneske kan ha. Du kan motstå og overleve mye hvis det bare står en kollega ved siden av deg, selv om han eller hun ikke kan gjøre annet enn å si et ord eller strekke ut hånden.

Motsetninger tiltrekker hverandre

Ofte er det slik at de menneskene som du føler deg vel med, er de som gjenspeiler sider ved deg selv som du aksepterer og føler deg trygg på. Men iblant vil du også bli tiltrukket av din motsetning, av mennesker med egenskaper som er stikk motsatt av det du identifiserer deg med. Da skal du vite at det skjer fordi disse menneskene står for og uttrykker noe som er underutviklet eller som mangler stimulans i ditt eget liv. På en eller annen måte aner du at disse menneskene kan hjelpe deg til å bli mer hel. For å si det slik:

Du møter deg selv igjen og igjen selv om du gjerne skulle møtt en annen

Det er lett å miste sansen for proporsjoner.

Hvis en venn eller en kollega trekker seg tilbake en ukes tid, kan du komme til å betrakte avstanden som sannheten om hele forholdet, istedenfor å innse at han eller hun er inne i en vanskelig periode eller helt enkelt har behov for et pusterom. Antakelig har du det slik selv også. Istedenfor å fortape deg i usikkerhet må du forsøke å se dine relasjoner som bestående av selvstendige individer, med humørsvingninger og reaksjonsmønstre som ikke nødvendigvis har noe med deg å gjøre. Taushet behøver ikke innebære avvisning. Lær deg å la andre være i fred en gang iblant -- bare la dem være og la dem være seg selv.

For å kunne gjøre det må du kvitte deg med forestillingen om at du kan forandre partneren eller kollegaen din, at det står i din makt å ordne opp i den andres liv. Du kan bare ordne opp i ditt eget liv.  Ditt forhold til andre -- godt eller dårlig -- reflekterer din egen styrke og svakhet. Om du kan betrakte dine relasjoner til andre på den måten, vil du få noen tankevekkere og du vil lettere kunne tilgi dem for deres mangler og legge bak deg deres dumheter.

Gjør det til en vane å spørre deg selv hver kveld før du legger deg: Hvilke savn opplevde jeg i mine relasjoner i dag? Hva ønsket jeg meg mer av enn det jeg fikk?

Hvis du for eksempel i forholdet til en god kollega oppdager at du ønsket deg mer ros, sier du inni deg: Jeg vil ha mer ros av kollegaen min. Så tar du budskapet og retter det umiddelbart mot deg selv: Jeg trenger å gi meg selv mer ros.

Dernest fortsetter du å spørre: Hva har du sagt til deg selv av gode ord i dag? Av rosende bemerkninger? Først når du står på god fot med deg selv, kan du stå på god fot med andre. Eller sagt med den gylne regel: Først når du elsker deg selv, kan du elske andre.

Tekst: Ragnhild Nilsen, partner i Coach Team as.  Ragnhild er kursholdere og workshop-ledere. Hun er utdannet bevegelsesterapeut, musiker og pedagog. Hun har skrevet 14 bøker på Cappelen Damm innen kommunikasjon, ledelse og mindfulness. Hun fikk Cultura prisen i 2010 for sitt entreprenørskap innen fairtrade og økologisk bomull. I 2014 fikk hun innovasjons-stipend fra Kavlifondet for å forske på sammenhengen mellom musikk og hjernens plastisitet.