Å fokusere brukes i økende grad som en unnskyldning og en reparasjonsaktivitet når folk blir «fersket» i uoppmerksomhet, overfladiskhet og naivitet.

Disse påstandene krever utdyping og forklaring. Det skal du få, om du henger med videre i denne artikkelen.

For mye fokus

Tverrkulturelle studier viser interessante forskjeller mellom fokus og oppmerksomhet. I boken Ledelse på hjernen tok jeg til orde for at ledere bør fokusere mindre, men trene mer på oppmerksomhet og helheter. Den første begrunnelsen for dette rådet er rent optisk. Fokus er brennpunktet for en lupe, eller linsekombinasjonen til et kamera eller et teleskop. Jobber du i et laboratorium eller et observatorium, er det bra å fokusere. Når et toppleder i Stortinget sier at han har et «hvileløst fokus» på en sak, er han bokstavelig talt helt på viddene.

Ledere bør følge kjørelærernes råd; se langt frem og beveg blikket. Ledere trenger perspektiver og oversikt. Ledere trenger å se sammenhenger og forstå samspill.

Litt ekstra oppmerksomhet

Klassiske studier fra klasserom viser at når psykologer tester elevene og forteller læreren hvem som er «de mest lovende» blant dem, vil de utvalgte – etter en stund - prestere bedre enn gjennomsnittet. Det forskerne ikke forteller på forhånd, er at «de mest lovende» er tilfeldig valgt i klassen. Læreren vil mer eller mindre automatisk gi mest oppmerksomhet til de som kan gi de beste resultatene (og ære til den flinkeste læreren). Med litt ekstra oppmerksomhet blir gjennomsnittseleven blant de best presterende.

Men, slik er det vel ikke på arbeidsplassen? Tenk deg om. Du kan ha hatt ledere, eller observert dem, og lurt på hvorfor de er spesielt oppmerksomme på noen medarbeidere, og ikke andre. Du kan ha sett at noen forhold - det være seg kvalitet, design, sikkerhet eller HMS – alltid får mer oppmerksomhet enn andre områder.

Det kan være ulike grunner til at ledere fokuserer på noen utvalgte forhold. Det kan handle om deres eget fagfelt, eller det de selv er spesielt god til. Ofte er et skjerpet fokus nøkkelen til at virksomheten lykkes, eller at en av dine kolleger har suksess. Har du valgt å konkurrere på lave priser, må du være manisk opptatt av kostnader. Vil du forandre verden, må du kanskje lage de hendigste elektroniske dingsene og gi dem eplenavn.

Baksiden av medaljen er naturligvis alt det du velger bort i jakten på kostnader og design. Har du noe i et skjerpet fokus, innebærer det at du velger bort noe annet, det være seg trivsel, læring eller utvikling. Nyere forskning på sorgterapi viser at personlig fokus på det triste og vonde, gjør at sorgen vokser og fester seg. Det er som om du gjødsler ugresset i plenen. I kinesisk kultur retter sorgen seg utover, til de andre i landsbyen, og ikke inn i en ensom sørgende sjel. 

Amygdala snevrer oppmerksomheten

Selektiv persepsjon er et begrep som har vært lenge med oss. Det betyr at vi velger å ta inn over oss, og huske, enkeltfenomener eller objekter. Når det skjer, velger vi bort kontekst, bakgrunn og detaljer. Nyere hjerneforskning viser blant annet at når vi blir redd eller glad, så hjelper hjernens følelsessenter (Amygdala) oss til å se veldig snevert. Blir vi voldelig truet, ser vi bare våpenet. Blir vi overfalt av forelskelse, ser vi bare de fineste sidene av vårt hjertes utkårede. Fokus innsnevrer oss ikke bare visuelt, men også mentalt.

Når vi overfører dette til det emosjonelle landskapet på arbeidsplassen, vil vi lett oppdage hvordan fordeling av oppmerksomhet mot saker, tema og personer fører til at noen vokser og skinner, mens andre blir værende i skyggen. Det er ikke for ingenting at det var viktig for adelen å være ved keiserens hoff. Ute i periferien var man usynlig.

Dette forklarer langt på vei også den enormt raske utbredelsen av Facebook og andre sosiale medier. Å ikke bli sett, betyr ikke bare å bli oversett, men at du befinner deg langt utenfor synsfeltet og oppmerksomheten til mange mennesker. Å ikke være med i ledergruppen på jobben, betyr ikke bare at du sjeldnere blir sett av sjefen, men også at ditt arbeidsområde får mindre oppmerksomhet.

Suksess er avhengig av å bli sett av den eller de som har makt til å fremme dine saker. Dette kan forklare hvorfor ledergrupper stadig vokser i størrelse. Jeg har sett mange stabsledere og mellomledere bruke masse energi på å kjempe (eller grine) seg til en plass i toppledergruppen. Ofte fører det til at gruppens arbeid blir stadig mer defokusert, og tiden til «hoff-posering» ødelegger effektiviteten og fortroligheten som ledergruppen trenger.

Mennesker og makreller

I vestlige kulturer har vi større tilbøyelighet til å se objekter enn kontekster, sammenliknet med østlige kulturer. Forsøk med amerikanere og japanere viser at sistnevnte gruppe legger oftere merke til relasjoner og sammenhenger enn de vestlige forsøkspersonene. Mønstergjenkjennelse er en ferdighet som ledere gjerne kunne trene litt mer på. Mye av det som skjer i arbeidslivet - det være seg konkurranse, konflikter eller maktmisbruk - følger bestemte mønstre. For eksempel er det ofte slik at faglige konflikter fører til personlige konflikter, og omvendt. Er du trent på å intrikate og delvis skjulte sammenhenger, vil du lettere bli oppmerksom på alternative løsningsalternativ.

Den anerkjente nederlandske psykologen Ap Dijksterhuis har spesialisert seg på mønstergjenkjenning og automatisert sosial atferd. I en artikkel fra 2015 peker han på en slående likhet mellom mennesker og makrell når det gjelder å la vår oppmerksomhet mot andres atferd styre oss. Han hevder blant annet at den delen av våre aktiviteter og beslutninger som styres av bevissthet og fokusert oppmerksomhet er overdrevet. I det store og hele er bevissthet ganske uviktig, hevder han på sin hjemmeside.

Motivasjon og bevegelser

Som studier av massepsykologi har vist tidligere, følger vi ofte «stimen» og lar oss rive med. Dette er noe vi kan se på Dagsrevyen daglig; det være seg gateopptøyer, popkonserter eller fotballkamper. Den biologiske likheten mellom mennesker og makrell er slående. Spontan sosial innflytelse påvirker våre handlinger sterkere enn vi liker å innrømme. Det er uavhengig av om vi lar oss skremme eller begeistre. Sterke motivasjonsmekanismer slår inn og setter oss i bevegelse.

Interessant nok; på norsk bruker vi det samme begrepet (bevegelse) om den følelsesmessige reaksjonen som oppstår i hjernen når vi stimuleres av noe godt eller noen skremmende, og det sosialt organiserte uttrykket for kollektive reaksjoner. Folkebevegelse, fagbevegelse, idrettsbevegelse og religiøse bevegelser er uttrykk for sterke emosjoner som smitter mellom mennesker i «stimene» rundt oss. Det er tilsvarende på engelsk. Begrepet movement kommer fra det latinske movere, som vi også finner igjen i motivasjon; det som setter oss i bevegelse.  

Vi er vår oppmerksomhet

Tenk på spesialister eller mosjonister, aktivister eller pensjonister. Det vi bruker oppmerksomheten på er det som preger våre liv og karrierer. På mange måter blir livet summen av det vi gir oppmerksomhet til, ikke det vi fokuserer.  Du kan lese en CV, en selvbiografi eller en nekrolog. Mønsteret er det samme. Det som kommer med i CV-en er det du har strevd med og fått til. Det folk skriver i biografiene er det ettermælet de ønsker å få. Nekrologene fremhever det beste den døde har gitt oppmerksomhet i løpet av livet, det være seg yrkeslivet, hjertesakene eller familie og venner. Genene setter noen grove rammer for din identitet og atferd, men hvor du retter oppmerksomheten bestemmer hvordan livet ditt blir. Summen av oppmerksomheten er det livet vi lever.

selvik.jpg

Tekst: Arne Selvik. Selvik er siviløkonom fra NHH (1972) og sosiolog fra UIB (1974). Han har erfaring fra forskning, ledelse, lederutvikling, riksmekling, veiledning og styrearbeid. Selvik har vært programdirektør for AFF Senior Executives, stabsmedlem i Solstrandprogrammet og kommunikasjonsdirektør i AFF ved Norges Handelshøyskole. han har skrevet flere populærvitenskapelige bøker, som omgitt av løgnere og styreverden. hans nyeste bok er ledelse på hjernen. arneselvik.no