I den grad jeg har kunnskap og klarhet i dette, ser jeg to essensielle grunner.

Den ene er psykologien bak. Gjennom forskning i positiv psykologi, så har de sett at vi utvikler et negativt sinn/tanker fra ung alder. Dette blir formet av miljøet rundt oss, men viktigst av alt er at dette kommer fra ”fight or flight”-modusen som ligger i DNA-et vårt, som var viktig generasjoner tilbake når alt handlet om overlevelse.  De kunne se at når vi kommer inn i ett rom, ”skanner” hjernen vår rommet ubevisst for trusler eller fare, og som en forsvarsmekanisme går du ”inn i kamp” eller ”flykter” unna det ubehagelige. På denne måten vil du ubevisst legge raskere merke til det negative.

Dette er litt uheldig i dag, da det sjelden eksisterer en reell fare, men tankene dine vil allikevel styre deg i retningen av at du må ”beskytte” deg mot det som føles ubehagelig. Dette skaper unødvendig mye tankespinn, emosjonell ubalanse og handlingsmønstre.

Dette kan du selvfølgelig gjøre noe med, ved å bli mer bevisst og få mer innsikt i hvordan tankene dine påvirker deg, og hvilke emosjonelle reaksjoner som følger deretter og skaper dine handlinger.

Den andre grunnen handler mer om ikke å ha kunnskapen, innsikten og verktøyene til å kunne takle dine egne tanker, følelser og reaksjoner i en situasjon.

Når noen sier noe som gir deg en negativ tanke og følelse, så vil du kanskje tro at det er den andre som har fått deg til å tenke og føle deg slik.
Dette er ikke helt sant.

Når vi legger ansvaret for våre tanker, følelser og reaksjoner i andres hender, så kan det føre til skapt hjelpeløshet, hvor du rett og slett blir avhengig av at den andre må endre seg for at du skal få det bedre. Derfor er det lett å begynne å klage og snakke om den som ”gjorde dette mot meg”, fordi du står fast i dette reaksjonsmønsteret.

Det vi i grunn søker gjennom klaging, er en bekreftelse på at det er riktig det jeg tenker og føler og at den andre er problemet og ikke oss selv. Vi frykter sannheten.
Jo mer du investerer i din egen selvutvikling, jo mer klarere vil du se hvordan dette henger sammen. 

Det er først gjennom erkjennelse av vår egen ærlighet, sannhet og ansvar i dette vi får muligheten til å fri oss selv fra disse negative tanke-og følelsesmønstrene.

ET KONKRET EKSEMPEL:

En leder som følte hun ble tappet hver gang én av hennes ansatte kom for å fortelle om de negative kundene. Hun opplevde denne ansatte som veldig negativ og slitsom å forholde seg til. Hun lurte på hvordan hun kunne endre dette.

Hva er realiteten i dette?
Hun får ikke endret den ansattes tenke- og væremåte uten videre, da det er hennes ansatt som selv må lære seg å ta ansvar for sine reaksjoner. Hun kan fjerne den ansatte, men det er nok ikke en heldig løsning hver gang, fordi hun vil fjerne det som gir henne ubehag, fremfor å lære seg å mestre det, og få innsikt i hvorfor dette tapper henne.  Dessuten, ved å få innsikt i seg selv og hvorfor hun befinner seg i denne situasjonen, vil det også gi positive ringvirkninger og utfall i fremtidige situasjoner som dette.

Hennes overbevisning er: Den ansatte er veldig negativ og slitsom å forholde seg til.

Når jeg spurte henne hvordan det føles og hva som skjer inne i henne når hun tror på denne overbevisningen, så la hun merke til at dette var det hun selv skapte i det øyeblikket:

  • Hun ble nedstemt, mistet energien, ble tung i kroppen.
  • Hjelpeløshet og tanker om at det ikke vil endre seg.
  • Tyngden på ansvaret hun har som bedriftseier og leder.
  • Lei seg. Følelsen av å ikke orke dette mer og mangle energi.

Når vi utforsket denne overbevisningen og så på ulike måter å snu den rundt på, så fikk det en ny vending:

I øyeblikket jeg tenker tanken ”Den ansatte er veldig negativ og slitsom å forholde seg til”, så er:

  • Jeg veldig negativ og slitsom å forholde meg til

Da lo hun. Det kunne hun gjenkjenne ved å legge merke til hvordan hun gikk fra å være glad til nedstemt på et blunk, bare ved å tenke tanken mens hun satt ved siden av meg. Hun innså også at hun la skylden på den ansatte for sine følelser. Hun selv klagde jo like mye over henne i det øyeblikket, bare mentalt i sitt eget sinn – som til syvende og sist er det det handler om og som hun egentlig reagerer på.

HVA MED Å GÅ FORAN SOM ET EKSEMPEL?

Det er ikke lett å forholde seg til deg selv i en situasjon som dette på jobben når en tanke som dette kan ta fra deg glede, mening og energi på et blunk. Det skaper utrygghet i deg selv, samt påvirker din tillit og selvfølelse til å mestre jobben.
Og det er ikke rart.

Her kunne denne lederen se at det var hennes overbevisning som førte til hennes følelser og opplevelser, og ikke den ansatte. I øyeblikk som dette, hvor du innser og virkelig ser hvordan dette henger sammen, så skjer det noe med oss psykologisk og nevrologisk der og da. Du bryter et tankemønster, som også har sitt reaksjonsmønster. Ergo, du får den endringen som du har etterlyst. Det er ikke lenger mulig å tro på den samme overbevisningen igjen, noe som med andre ord også endrer reaksjonsmønsteret ditt i denne spesifikke situasjonen.

Dette betyr imidlertid ikke at den ansatte ikke er negativ og ikke klager mye. Den andre personen har sitt ansvar i dette. Vi går aldri inn her for å rettferdiggjøre, akseptere eller ignorere den andre sin oppførsel eller handling. Det er kun det at hvis du skal vente på at den andre ser seg selv eller en dag skal slutte å gjøre det han/hun gjør, så vil du lide unødvendig lenge. Det er lettere gjennom din egen selvinnsikt å forstå hvor den andre kommer fra, samt enklere å håndtere situasjonen med et klarere innblikk og forståelse av deg selv når situasjoner oppstår, og ta ditt ansvar for dine tanker og følelser der og da.

Neste steg i denne prosessen for henne var å få mer klarhet i hvor hennes grenser for ansvar går som leder. Vi mennesker har en tendens til å ta ansvaret for andres tanker og følelser mer enn våre egne. I dette tilfellet delte denne lederen at hun følte seg ansvarlig for den ansattes trivsel på jobb, derfor ble det naturlig for henne å ta imot negativiteten og klagingen, som om det var en del av hennes jobb som leder.

Er det det? Én ting er hva som gjelder bedriften, det er ikke det jeg tenker på her. Derimot, har du ansvaret for dine ansattes humør fra dag til dag? Vil du ikke være en bedre leder hvis du kan gjennom din egen selvinnsikt kan hjelpe den ansatte ut av sine destruktive tankemønstre? Det beste med dette uansett er at så lenge du tar ditt ansvar, så vil det påvirke situasjoner som dette og den andre personen.

Denne lederen rapporterte to uker senere at hun hadde klart å stå i denne situasjonen uten å miste energien og humøret. Hun hadde opplevd klarhet, og formidlet til sin ansatt hva hun selv hadde innsett når det kom til klaging, og gav den ansatte muligheten til å se det selv. Det gav henne en ny opplevelse og mestringsfølelse.

Tekst: Kristine Øverby,  hun har mange års erfaring innen selvutvikling, med hovedfokus på tankesett og positiv psykologi.

Kristine Øverby.jpg