I vår sektor, akademia, besittes lederstillinger nesten utelukkende av akademikere som i utgangspunktet ikke har ledelse som fagområde. Vi har dybdekompetanse fra ulike fagfelt, som for eksempel biokjemi eller sosiologi, og rekrutteres gjennom valg i egne akademiske rekker eller gjennom ordinær utlysning. Akademisk spisskompetanse er et ufravikelig krav for å få jobben. Vi er altså egentlig akademikere, ikke ledere. På samme måte kan kanskje en lege som går inn i sykehusledelsen eller en ingeniør i konsernledelsen fremdeles oppfatte seg selv som fagpersoner, ikke ledere. Men er dette hele historien om hvem vi er, og hvilke konsekvenser har det for lederrollen vi utøver? 

Universitet- og høgskolerådets dekanskole samler toppledere i vår sektor for ledertrening. Her møttes vi, og presenterte oss for hverandre med historien om hvordan vi helt overraskende hadde blitt ledere. Noen trengte plutselig en prorektor, vi ble hentet inn, selv om vi manglet både lederambisjoner og kvalifikasjoner for jobben. Fordi ledere ofte ansettes på åremål, som mange forlater før tiden, er inngangen som konstituert en ganske vanlig start på lederkarrierer i akademia, og vi forteller ofte om den overraskende starten. Men sammen har vi i ettertid begynt å lure: Hvordan forteller vi historien om hvorfor vi er ledere, og hvilken betydning får historiene vi forteller?  

Hvis man samler ledere fra andre sektorer, vil trolig noen av lederne fortelle historier om hvordan de har ønsket seg dette lenge og endelig fått jobben de var kvalifiserte for. Slik er det sjelden i akademia. Mange av oss forteller historien om hvordan vi ble ledere som følge av rene tilfeldigheter. Noen måtte ta en for laget, flasketuten pekte overraskende mot oss. Når ledere i akademia utfordres på om de er ledere eller fagpersoner, er svaret ofte fagpersoner. Hvorfor? Er det et forsøk på å formidle at vi fortsatt er en av dem, men tilfeldigvis måtte lede litt en gang iblant også? Eller er dette et motsvar på sektorens skepsis til ledere? Skepsisen kommer til uttrykk blant annet i den pågående debatten om «lederisme» i akademia: en ideologi som har konstruert en overdrevet forventning om behovet for ledere og ledelse?   

Hvor troverdig er egentlig historien vi forteller om hvorfor vi er ledere? For mange er det nok en riktig beskrivelse av hvordan vi ble ledere første gang. Vi jobbet i vitenskapelige stillinger, og hadde ikke tenkt at det var ledere vi skulle bli. I akademia er det også slik vi vil ha det: Vi vil ledes av våre egne, og vi vil ha ledere med solid faglig identitet og egen erfaring, ikke broilere som bare har ønsket seg makt. Men historien om hvorfor vi har valgt å forbli ledere, er noe annet enn historien om hvordan vi ble leder for første gang. 

I andre bransjer er det ofte stas å bli leder, mange ønsker seg forfremming. I andre sektorer, som vår, blir det å gå fra en faglig stilling til fordel for en lederstilling ofte oppfattet som mer suspekt enn beundringsverdig. Kanskje ikke så rart om mange ledere da underkommuniserer sin egen identitet og rolle som leder? Her er noen av reaksjonene vi har fått fra kollegaer og forskere da vi fortalte at vi skulle inn i lederstillinger: «Huff!» (direkte sitat!), «det er noe suspekt ved de som blir ledere unge, de gjør det fordi de er middelmådige forskere», «Leder, du liksom. Ikke så interessert i studentene lenger, eller?» - pluss omtrent hundre spørsmål om vi ikke savner forskningen.  

Dette er ikke en historie om hvor belastende det er å være leder i akademia. Tvert imot: Vi opplever selv at vi har spennende jobber, med varierte hverdager og mulighet til å påvirke i viktige saker. En godt skjult hemmelighet er dessuten den frigjørende følelsen av å ha ferie uten at du egentlig burde skrevet på en forskningsartikkel. Men stolthet over jobben man gjør, å stå for at det er leder man er og vil være – det er det lite av blant ledere i akademia. 

Hvilke konsekvenser har historiene vi forteller om vår egen lederrolle? Hvis det vi ønsker oss er flere gode søkere til lederstillinger rekruttert blant våre egne, driver vi dårlig reklame for lederrollen. Å stadig fortelle historien om hvor ukvalifiserte og vilkårlige ledere vi er, bidrar heller ikke til at de vi leder får mer tillit. Og hva forteller vi om de som har trodd på oss og ansatt oss, hvis vi stadig antyder at vi er vilkårlige ansettelser? Kanskje prøver vi bevisst eller ubevisst å senke lista for forventningene som stilles til oss, ved å innrømme at vi ikke er den fødte leder. Men nybegynnerkortet man får da man starter i en jobb, går ut på dato etter omtrent et år. For oss som har sittet en stund i lederroller, må vi snart finne andre unnskyldninger hvis vi gjør ting feil. 

Vårt møte med hverandre og andre ledere på dekanskolen, har sendt oss hjem med nye tanker. Nå øver vi på å eie lederrollen, og fortelle historiene om hvorfor vi er ledere på en ny måte. Så vi starter her: Jobben vår er å være ledere i akademia. Vi er ledere fordi vi har lyst til å være det. Vi er her fordi noen har tro på at vi kan få til noe i disse rollene. På gode dager føles det til og med som vi får gjort noe svært meningsfullt: å være med på å puffe vår egen høyskole og universitetet i riktig retning.

Silje Fekjær

Trine Eker Christoffersen

  • Om forfatterne:

    Trine Eker Christoffersen og Silje Fekjær (prorektorer, Høgskolen i Østfold og OsloMet)