Livslang læring er ikke nytt

Peter Arbo, tidligere professor ved UiT Norges arktiske universitet, mener at livslang læring er avgjørende for å holde seg konkurransedyktig – og for å overleve. Arbo forklarer at begrepet livslang læring ble lansert ved inngangen til 1970-tallet som et slagord for utdanningsreform. 

– Tre internasjonale organisasjoner var toneangivende – UNESCO, Europarådet og OECD. De hadde alle en stor tiltro til utdanning. Samtidig kritiserte de de eksisterende utdanningssystemene og ideen om at utdanning var noe man gjorde seg ferdig med en gang for alle før yrkeslivet tok til. For UNESCO handlet livslang læring primært om individuell myndiggjøring og frigjøring. Europarådet la vekt på sosial utjamning og demokratibygging, mens OECD var mest opptatt av investeringer i humankapital og tilpasning av arbeidsstokken til et næringsliv i stadig raskere endring. 

– Livslang læring er altså ikke noe nytt, men ser vi tilbake, har interessen for temaet gått i bølger. I den første perioden ble livslang læring mest forstått som voksenopplæring. Interessen dalte i løpet av 1970-årene. Så kom et nytt oppsving på 1990-tallet. Livslang læring ble nå trukket fram som et svar på økende globalisering og IT-revolusjon, og både EU og Verdensbanken begynte å engasjere seg sterkere for livslang læring. I de seinere årene har det på nytt blitt mer og mer snakk om livslang læring. Det blir vist til de globale samfunnsutfordringene og til at holdbarheten til de kunnskapene og ferdighetene som blir tilegnet gjennom et studium eller en yrkesopplæring, blir stadig kortere. Mottoet er at ingen skal utgå på dato; alle skal lære hele livet og arbeide underveis. 

Virkeliggjøring av visjonene

– Både nasjonalt og internasjonalt har det blitt laget mange utredninger og policy-dokumenter, men det har også blitt gjennomført viktige tiltak. I Norge har vi for eksempel fått rett til grunnskoleopplæring og videregående opplæring for alle, rett til utdanningspermisjon, rett til realkompetansevurdering og bedre muligheter for lån og stipend via Lånekassen. Det er også iverksatt mange offentlige kompetanseprogrammer for å stimulere til utvikling av nye studietilbud, og det er lagt til rette for en tettere dialog mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv. På europeisk basis har vi blant annet fått en harmonisering av utdanninger, felles kvalifikasjonsrammeverk, mobilitetsprogrammer og forklarende vitnemålstillegg for universiteter og høyskoler.      

– Med livslang læring siktes det i dag til all planlagt og organisert læring gjennom livet, fra vugge til grav. Læring omfatter også mer enn utdanning, selv om en god grunnutdanning er viktig for framtidig læringsevne. Det er vanlig å skille mellom formell utdanning (all offentlig godkjent utdanning som leder til formell kompetanse), ikke-formell opplæring (utdanning og opplæring tilrettelagt i andre sammenhenger og uten nødvendigvis vitnemål) og uformell læring (læring som er mer selvstyrt, og som inngår som en naturlig del av andre aktiviteter som den lærende er involvert i). Det kan for eksempel være på arbeidsplassen knyttet til daglig problemløsning og håndtering av situasjoner. Dermed kan vi snakke om et nytt perspektiv på læring.

– Vi ser en dreining fra utdanning til læring, fra vitnemål til dokumentert læringsutbytte, fra utdanningsinstitusjon til den lærende selv, og fra kateterundervisning til studentaktive og problembaserte læringsformer. Det blir erkjent at læring er noe som skjer i mange kontekster. En viktig drivkraft er de nye mulighetene som digitaliseringen gir for informasjonsinnhenting, mer fleksible og desentraliserte opplæringstilbud og nye måter å samarbeide på. 

Livslang læring i virksomheter

Arbo forklarer at livslang læring har stor betydning for ledere av private og offentlige virksomheter, og at både privat og offentlig sektor i dag står overfor store omveltninger når det gjelder teknologi, konkurranseforhold, kundeønsker og brukerbehov, rettslige og politiske rammebetingelser og krav og forventninger fra ansatte. 

– For å kunne møte disse endringene og få til omstilling, må virksomhetene bli mer læringsintensive. Det vil si at det må legges opp til at man stadig må lære noe nytt, samtidig som jobben må gi gode muligheter for å skaffe seg nye kunnskaper og ferdigheter. Ledere må sørge for å oppdatere og videreutvikle sin egen kompetanse. De har allerede mange tilbud, og noe av det vanskeligste kan være å finne tid i en travel hverdag. Enda viktigere er likevel det ansvaret de har for hele virksomheten som de leder. 

– Organisasjoner som tar livslang læring på alvor, må tenke gjennom hva slags kunnskaper og ferdigheter som virksomheten trenger i dag og i årene framover. Dette er ikke en sak som bare kan overlates til personalavdelingen. Det handler om strategiske framtidsutsikter, overordnede veivalg, og om å se personal- og organisasjonsutvikling i sammenheng. Det ene kan ikke lykkes uten det andre. 

– Organisasjonene kan styrke kompetansen sin gjennom målrettet videreutdanning og opplæring av egne ansatte, nyrekruttering, teknologiske anskaffelser, tilrettelegging for «learning by doing», omorganiseringer, sammenslåing av virksomheter, kjøp av eksterne kunnskapstjenester og mye annet. 

– Fra innovasjonslitteraturen vet vi at organisering av samhandling er en nøkkelfaktor. Det dreier seg om samhandlingen internt, men også med hensyn til kunder, leverandører, konkurrenter og andre interessenter. Det er viktig å se arbeidsplassen som en læringsarena som skal utvikles i et samspill med andre læringsarenaer. De organisasjonene som får det til, vil bli mer attraktive og ha lettere for å beholde verdifull kompetanse, rekruttere nye dyktige medarbeidere og finne gode eksterne samarbeidspartnere.   

Vi kjenner ikke morgendagen

På spørsmål om hvordan vi kan vite hva det blir behov for om fem eller ti år, svarer Arbo at det kan være vanskelig å definere helt konkret.

– Når det snakkes om kompetanse, er det ofte i kvantitative termer. Kompetanse er noe det gjelder å ha «mer» av. Vi må sikre oss «påfyll». Dermed blir det unødvendig å drøfte hvilken kompetanse. Vi famler selvsagt ikke i blinde. Vi kan identifisere tunge trender. Vi kan også identifisere kunnskapsfelt, redskaper og metoder som det med stor sannsynlighet gjelder å prioritere. Men ellers lever vi i en verden preget av VUCA, som er et akronym for de engelske ordene volatility, uncertainty, complexity og ambiguity. Det betyr at vi må være forberedt på overraskelser. 

– I morgen vil mange ting bli viktige som vi i dag overhodet ikke kjenner. Typisk nok er det derfor læringsberedskap – viljen og evnen til å lære å lære – som i dag ofte blir trukket fram som den mest avgjørende kompetansen. Mange har sett nærmere på det som kalles for «future skills» eller «21st century skills», og her dreier det seg i stor grad om generiske ferdigheter, slik som kritisk tenkning, kreativitet, samarbeidsevne, evne til å kommunisere, til å ta lederskap, til å vise initiativ og så videre. Når det kommer til stykket, handler vi likevel alltid ut fra bestemte forventninger til framtida. I stedet for å tenke oss framtida som noe som kommer utenfra, som en tyv om natten, bør vi kanskje heller fokusere mer på hvilke framtider vi ønsker?  

Dilemmaer og utfordringer

Arbo fremhever også at det finnes en del hovedutfordringer knyttet til livslang læring, og at mye er knyttet til den enkeltes motivasjon.

– Det er store forskjeller i deltakelse i etter- og videreutdanning etter utdanningsnivå. All statistikk viser at de med høyest utdanning er mer tilbøyelige til å delta enn de med lavest utdanning. Det er altså slik at «mye vil ha mer». En første utfordring er derfor hvordan å unngå at en satsing på livslang læring forsterker eksisterende sosiale ulikheter.  

– Den andre utfordringen handler om dagens versus morgendagens kompetanse. I sin klassiske artikkel fra 1991 om «Exploitation and exploration in organizational learning» beskrev James March et dilemma som organisasjoner står overfor: Skal de satse på å dyktiggjøre seg i det de allerede kan og er gode til, for derved å utnytte eksisterende fortrinn, eller skal de satse på å eksperimentere og utprøve alternativer, som kan bli avgjørende for framtidig konkurransedyktighet og overlevelse? Hvordan å navigere endring og finne den rette balansen? 

– En tredje utfordring er om læring skal betraktes som en rett eller plikt; om det er noe selvvalgt eller påtvunget. I dag presenteres livslang læring ofte som et imperativ. Det er noe som blir diktert av konkurransekampen og den globale kunnskapsøkonomien. Den enkelte må derfor være villig til å omskolere seg og skifte jobb. Den som ikke gjør det, risikerer arbeidsløshet og utenforskap. Med andre ord, den enkelte blir selv gjort ansvarlig for egen skjebne. Men tvang er sjelden et godt utgangspunkt for læring. Læring skjer best når den er styrt av genuin nysgjerrighet og et ønske om å lære. Det må være en indre motivasjon og drivkraft. Som mange framhevet på 1970-tallet: Livslang læring handler også om selvutfoldelse og å skape et rikere liv. 

Hvem skal betale?

En fjerde utfordring som Arbo nevner, er om kunnskap og læring representerer en individuell investering eller et kollektivt gode. Dette har betydning for hvem som skal betale, og også for hvilken åpenhet som kan forventes. 

­– Hvis det dreier seg om en investering i egen humankapital, der det kan påregnes en privat avkastning, er det ikke urimelig å kreve at den enkelte selv betaler for den utdanningen eller opplæringen som vedkommende tar. Da er det heller ingen grunn til at de skal dele sine kunnskaper og ferdigheter med andre. Hvis kunnskap derimot betraktes som et kollektivt gode, som vokser ved å deles, og som kommer mange til nytte, er det urimelig å legge opp til at den enkelte må ta regningen selv.  Når det kommer til finansieringen, kan vi si at årets lønnsoppgjør var instruktivt. I avtalen mellom Fellesforbundet og Norsk Industri finner vi den norske modellen, som er å prøve å få til et spleiselag, avslutter Arbo.

  • Om Peter Arbo

    Peter Arbo er tidligere professor ved Norges fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Han har vært aktiv både som samfunnsforsker og som universitetspolitiker. Som forsker har han skrevet flere publikasjoner om livslang læring, og han har også ledet et utvalg oppnevnt av rektor ved UiT om hvordan å tilrettelegge for livslang læring ved vårt nordligste universitet. 

Tekst: Inger Lise Kontochristos  Foto: Christian Halvorsen og Istock.com