Gap mellom verdier og praksis gjør at dyktige ansatte slutter

I artikkelen «Why great employees leave “great cultures”” av Melissa Daimler til Harvard Business Review (2018) skriver Daimler at en av årsakene til at dyktige ansatte slutter er at lederne ikke demonstrerer organisasjonens verdier i praksis. Det oppstår et gap mellom verdier og praksis.

Daimler har en Master i Organisasjonsutvikling og mangeårig bakgrunn som rådgiver for bedrifter. Hun har arbeidet i mer enn 20 år med HR. Hennes fokus i arbeidet er hvordan man kan skape vekst i organisasjoner og lykkes med å utvikle menneskelige og organisatoriske ressurser. 

«Vi har en fantastisk kultur hos oss» -vi har alle hørt det, men hva betyr det egentlig? spør Daimler.

Hva handler egentlig kultur om?

Daimler mener at kultur ofte blir referert til som «måten ting blir gjort på her», mens vi trenger å bli mer spesifikk. Hun skriver at de beste organisasjonene hun har arbeidet med var tydelige på at kultur handler om tre grunnleggende ting: 1) atferd, 2) systemer og 3) praksis, og at disse tre er guidet av et overordnet sett med verdier.

«En flott kultur er det du får når disse tre henger sammen, og stemmer overens med organisasjonens verdier», skriver Daimler. Det er når disse tre ikke samsvarer, og det oppstår gap mellom verdier og praksis, at problemer oppstår og dyktige medarbeidere forsvinner, mener hun.

Hvordan påvirker det en medarbeider hvis en leder sier: Her skal vi ha respekt for hverandre, og så viser lederen en atferd som demonstrerer det motsatte? Kanskje sannheten er at han eller hun ikke engang har respekt. Professor Ben Bryant ved IMD - International Institute for Management Development i Lausanne, Sveits, sier i et intervju til LederNytt at mange ikke våger å konfrontere ledere eller fortelle dem sannheten. Det kan gå ut over karrieren, og det kan være skremmende. Han mener at noen ganger gjør lederne det desto vanskeligere ved å være arrogant og urimelig.

-Sometimes the CEO also makes this harder when they become arrogant, opinionated and unreasonable. So it’s a dynamic between leader and follower that prevents the truth having an impact”, sier Bryant.

Bryant har også sett gap mellom kommunikasjon og handling. Han mener ledere bør samkjøre kommunikasjon og handling. Dette handler om integritet, at lederen oppnår respekt gjennom handling som speiler ord. Det handler også om at lederen oppnår tillit og trygghet i miljøet, som kan være positivt for tilhørighet, samhold og motivasjon.

Hvis en leder signaliserer arroganse kan det oppstå distanse og mistillit, istedenfor trygge, sterke relasjoner, slik Jan Spurkeland har skrevet om. Kunstig autoritet oppstår når tilliten til en leder ikke kommer naturlig som en følge av lederens praksis. Kanskje har lederen et sterkt forsvar?

Ben Bryant foreslår å dykke litt under overflaten og overkomme frykt for sårbarhet.

-The only way to explore below the surface is to overcome our fear of vulnerability. Senior executives are very self-protective and well defended. These defences help them to survive in the role, but they also stop them from learning and change”, sier Bryant.

Forsvar kan hemme læring og utvikling. Derfor er det viktig å tenke på om man kan dempe dette litt og skape et bedre kommunikasjonsmiljø med mer respekt, der medarbeidere ikke trenger å frykte for karrieren sin hvis de er ærlige.

Så hvordan reparerer man en kultur med gap mellom verdier og praksis?

Daimler mener at en god start er å gå gjennom og evaluere bedriftens praksis, systemer og atferden til menneskene der. Hun skriver at vanlig kulturbyggingspraksis er fokuset på å skape et verdigrunnlag, mens den egentlige testen er hvordan lederne oppfører seg.

Hvordan lederne innfører verdiene betyr mye. Hun mener at folk ser veldig mye på hva ledere gjør. Praksisen de ser må dermed speile verdiene de snakker om. Hvis ledere ikke praktiserer verdiene, blir de hensiktsløse. Det blir tomt snakk og meningsløst, kanskje særlig for folk som vil ha kvalitet og suksess. Ansatte trenger og ønsker klarhet og tydelige forventninger, begge veier.

Tekst: Anne Marie Monsen / Kilde