Vi har hørt om musikere som har en megahit, men som deretter forsvinner fra rampelyset. Et eksempel på slike «one – hit wonders» er «Los del Rio», som til tross for en karriere på nærmere 50 år, kun huskes for «Macarena». I vitenskapskretser kalles dette “Nobeleffekten”. Kjennetegn på dette er mindre produksjon av ideer og at man i større grad begrenser seg til områder man tror kan bidra til like stor suksess. Det at man har hatt enorm suksess, blir et hinder for senere suksesser fordi man prøver å kopiere seg selv. Du risikerer altså å bli mindre kreativ og få mindre nysgjerrighet i å utforske det ukjente. Dette er ikke egenskaper som gir deg nok en Nobelpris.
Nobelsjuka
Enda verre er «Nobelitis», eller «Nobelsjuka». Den handler om at Nobelprisvinnere får så mye anerkjennelse at folk tror de kan alt om alt. I tillegg kan vinnerne selv begynne å uttale seg skråsikkert om ting de egentlig ikke har peiling på. Linus Pauling vant Nobelprisen i kjemi i 1954. Noen år senere ble han manisk opptatt av vitaminer, og er nok opphavet til myten om at «C vitamin sjokk» kan forebygge begynnende forkjølelse. En annen kjemivinner, Kerry Mullis påstod hardnakket at AIDS ikke skyldes HIV-viruset. Mens vinneren av medisinprisen i 1973, Nikolaas Tindbergen, ikke kom lengre enn til takketalen, før han uttale nokså kontroversielle synspunkter om hva som forårsaker autisme.
Glorieeffekten
Nobelsjuka har klare paralleller til det som er kjent som «glorieeffekten». Den gjør at andre får overdrevet tillit til deg på mange områder, basert på en suksess du har på et helt annet område. Bare tenk gjennom dette når en sjef du ser opp til eller en suksessfull kjendis uttaler seg: ville meningene og synspunktene vært overtalende, dersom de ble fremsagt av en deltager i en eller annen realityserie? Det at noen har fått til noe veldig smart tidligere i finans, er ingen garanti for at de også har kompetanse til å uttale seg om byplanlegging eller kulturpolitikk.
Les også: Å lære av prosessen er nøkkelen til suksess - ledernytt.no
Hva med oss vanlige folk?
Selv om du ikke vinner en Nobelpris kan du få annen suksess og medgang. Da kan du huske på Nobelprisvinnerne som blir «fanget i sin egen suksess» og ikke klarer å gjenskape den. Store bragder bygges som regel opp av små steg som til slutt blir noe stort. Så ikke glem viktigheten av å gjøre de «dagligdagse ting» som du vet er lurt. På sikt kan det gi suksess -men ikke la det være målet i seg selv.
Og skulle du oppnå noe stort, husk å vær ydmyke etterpå. Da unngår du å uttale deg skråsikkert om ting du egentlig ikke kan noe om, til tross for at du er «genierklært». Det er gjennom en nysgjerrig og ydmyk holdning du kan lære og dermed legge grunnlaget for senere store gjennombrudd.
Og selv om vi tabber oss ut og sier ting som vi kanskje ikke har helt kompetanse til, så er det fortsatt håp. Det er nemlig noen ytterst få som har vunnet Nobelpris mer enn én gang. Blant annet det frittalende C - vitaminfantasten, Linus Pauling. Han fikk nemlig også Nobels fredspris, i 1954, for sitt arbeid mot atomvåpen. Så de fleste av hans tanker er nok mer aktuelt i dag enn noen gang. Men du trenger ikke å følge hans anbefalte dagsdose av appelsiner.
Tekst: Ole Fredrik Norbye, høgskolelektor og foredragsholder.
