Bli mindre ydmyk

Før du nå eventuelt detter av stolen og går i lås, så bør du kanskje være ”ydmyk” nok til å lytte til det jeg har på hjertet. Selv om du kanskje mener at jeg ikke er en ydmyk person. Noe du for øvrig har helt rett i. For ydmyk er definitivt ikke det ordet som beskriver meg og min personlighet. I alle fall ikke i henhold til hva ordet i henhold til ordboken faktisk betyr (denotasjon): ” beskjeden, saktmodig og underdanig”. Og det er akkurat det jeg ønsker at andre mennesker definitivt ikke skal være. Snarere tvert imot. Jeg setter nemlig pris på folk som både tør å si ifra hva de mener, og som er villige til å stå på og sågar for sitt og sine. Det er folk jeg opplever har mot og integritet. Mot til å stå opp og frem. Mot til å stå i mot. Mot til å ta i mot. Og ikke minst mot til å stå i det.

Grunnen til at jeg tar opp denne tematikken, er rett og slett at det for meg handler om å ta opp problematikken. Der jeg opplever at når vi bruker ordet ydmyk, så mener vi trolig noe helt annet (konnotasjon) enn det i alle fall ordet faktisk er ment å bety i henhold til ordboken. Som at den andre kanskje må lytte mer, spørre mer, ikke være så bastant, ikke være så påstålig, ikke være så selvopptatt, ikke være så argumenterende og eller hva nå enn vi i bunn og grunn mener med at andre ikke er ydmyk. Spørsmålet mitt er for øvrig ydmyk i forhold til hva? Eller sågar hvem?

Så til mitt mer eller mindre gode poeng: de fleste bør bli mye mindre ydmyke. Altså ikke så beskjeden på egne vegne, ikke så saktmodig og avventende, ikke så tilbakeholden i forhold til hva de mener og ikke så underdanig i forhold til andre med såkalte ”sterke” personligheter. En må altså i mine øyne ikke vente på å få plass og rom. En må rett og slett ta plassen og rommet. En må bli flinkere til å sette seg selv i sentrum. I stedet for å håpe at de som er der av en eller annen grunn skulle trekke seg ut eller gi deg plassen (i sentrum)

Mitt hovedbudskap er altså at det er flere som bør bli mer egen, enn det er folk som bør bli mindre egen. Som jeg sa til en jeg venn og kollega for en stund tilbake: ”Jeg jobber ganske mye med å bli mindre egen. Hva gjør du for å bli mer egen?” 
Dette handler i mine øyne i om å ta ansvar for seg selv og det en selv kan gjøre noe med. Og ikke overlate verken ansvaret, initiativet eller skylden til de(n) andre. Der det alltid er de(n) andre som skal gjøre mer eller mindre av noe. Det handler om at du tar ansvar, setter deg i sentrum og tar (tilbake) ordet og plassen. Det handler altså om deg - og kun deg. Og ikke den eller de andre. For det er i min verden ikke slik at dersom andre blir mindre av seg selv, så blir du automatisk mer av deg selv. 

TEKST: Frode Dale, forfatter og ledelsesrådgiver - FOTO: Ingar næss studiof2 og Istock.com