Er du «gul» og impulsiv eller «blå» og analytisk? Eller kanskje «rød» med en tendens til å dominere dem rundt deg? Det påstås at med vitenskapelig bakgrunn og eksempler fra hverdagen at Eriksons bok gir et konkret hjelpemiddel for å forstå de viktigste forskjellene på ulike personligheter og kommunikasjonstyper. Jeg mener at han (og flere andre) tar grunnleggende feil.
Problemet til Erikson (og andre) er at det i utgangspunktet er svært komplisert å sette mennesker i bås på den måten de gjør. Kyr og sauer settes gjerne en tid i bås. Mennesker derimot, er en helt annen sak. Folk, forskere, og politikere har gjennom historien delt inn verdens befolkning på forskjellige måter. Ofte etter ytre fellestrekk som hodeform, ansiktstrekk, hudfarge, hårtype og liknende kjennetegn. Det er den enkle siden av saken. Når det kommer til mennesker som hele, er saken en ganske annen.
Det kategoriseringspredikantene gjør, er ikke ulikt som å dele inn mennesker i «raser». Vi vet nå at det er særdeles problematisk fordi det finnes folkegrupper med innslag fra flere geografiske regioner, og mange av menneskene viser geografisk glidende overganger til hverandre. Det finnes ikke flere menneskeraser, men kun en: Den menneskelige rasen. Til forskjell fra hunderaser eller saueraser f.eks. Forskningen på menneskeraser («rasebiologi») har tidligere vært et aktivt forskningsområde. Fordi denne forskningen var pseudovitenskapelig og ble misbrukt, har den blitt forlatt i dag. Så når det påstås at du med vitenskapelig bakgrunn kan kategorisere mennesker som enten «gule» eller «blå», blir det ganske spesielt. Vi er mye mer enn som så.
Det leder meg til mitt neste poeng, nemlig at alle mennesker bærer i seg en helhet. Det vil si at vi har alle aspekter av personligheten vår i oss, i ulikt omfang eller grad. Vi er ikke sånn eller slik, vi er en helhet. Det er det samme som at du skulle stole på at kategoriene i JTI (Jungiansk typeindeks) forteller at du er enten ESTP eller INFJ. Kategoriseringen er såvidt jeg har erfart for grovmasket og upresis, selv om en rekke konsulenter påstår noe annet. Vær også klar over at JTI er generelt omdiskutert. Ulike tester og inventorier er dessuten milliardindustri.
JTI, DISC og DASK (det siste var en spøk) og andre «tester» er svært populære både i næringsliv og offentlig sektor. Det betyr aldeles ikke at de predikerer noe som helst. Min og andres erfaring tilsier at de ofte ikke kan brukes til noe annet enn underholdning. Så sier jo både konsulenter og andre at jammen, de er jo gode som samtaleverktøy. Da må vi jo spørre oss om hva da? Til å samtale f.eks. om hvordan du kan, med din «kategori», passe inn i en jobb eller en organisasjon fordi noen kategoriserer deg som «grønn», «løve» eller en ESTP?
Jeg har forståelse for at mange finner mening i å passe inn under en eller annen kategori. Vi mennesker finner ofte mening i å systematisere. Noe av kritikken av typeteorier dreier seg om at de ikke egner seg verken til utvelgelse eller rekruttering. Et moment som ofte trekkes frem i kritikk av såkalte personlighetstester er «Forer-effekten», også kjent som «Barnum-effekten» etter sirkuskongen P.T. Barnum. Det er en effekt som forklarer hvordan personlige beskrivelser kan treffe bra, som i astrologi, spådom og slikt. Dette fordi beskrivelsene kan være så vage og generelle at de kan passe for de fleste mennesker.
Du og jeg har i oss langt flere sider enn det kategoriseringspredikantene forkynner. Derfor skal du ikke la deg lure. Du består av mye mer enn kanskje en del konsulenter og populære foredragsholdere vil ha deg til å tro. Dessuten har all typeteori sine klare begrensninger. Så hvis noen, en eller annen gang påstår at du er «sånn» eller «slik», så er det nok ikke helt presist skal du se. Hvorfor ikke like godt prøve en sjaman?
Tekst:Johan Bergh er førstelektor ved Oslo Nye Høyskole - ONH. Foto: Istock.com og privat.
