I et innlegg 15/12-21 skriver seniorrådgiver Marianne Sørtømme i DFØ om ansettelser i staten: Mer enn bare å finne den best kvalifiserte. Der gjennomgår hun det hun mener er prosessen rundt to-trinns-behandlingen, åpenhet og kunngjøringskrav. Så reiser hun også spørsmålet: Hvorfor er det så viktig i ansettelsesprosessen i staten? I ingressen spesifiserer hun topplederstillinger. Det behandler hun ikke videre. Jeg undres over hvorfor.

Det hun fremfører er den offisielle versjonen slik staten ønsker å fremstille den. Det ville jo vært underlig å si noe annet enn det som kommer frem i innlegget. Dette kan likevel ikke stå uimotsagt. Min erfaring som mangeårig leder OG tillitsvalgt i offentlig sektor tilsier dessverre at det foregår en rekke "skinnprosesser". Særlig ved ansettelse av toppledere. Det har jeg selv erfart, og jeg har empiri på noe av det. Riktignok fra en tid tilbake, men jeg hadde ikke blitt overrasket hvis det er like vanlig i dag som den gangen. Det er et samfunnsproblem at vi mister dyktige mennesker når prosessene ikke er åpne.

Det finnes et uttrykk for dette: Nepotisme. I følge jusleksikon.no betyr nepotisme «favorisering av slektninger, ektefelle eller venner, og det å sette kjennskap foran kompetanse i forbindelse med utnevnelser». Smak litt på det. Toppledere i staten utnevnes til et embete i statsråd, og de får et såkalt bestallingsbrev signert av Kongen. Det er alvor i slikt. Dermed er det på langt nær sagt at statens egne regler følges i tilsettingsprosessene. Et annet uttrykk for favorisering er kameraderi, og det har det vært skrevet side opp og ned om. Noen av oss har snakket sammen het det for en tid tilbake. Kameraderi er en form for korrupsjon, og er ulovlig. Ikke glem det.

I dag er det overhodet ingen debatt om tilsettingsprosessene for statlige toppledere, kan hende med unntak av sentralbanksjefen i det siste. Jeg finner fraværet av debatt underlig. Også i akademia, der vi så avgjort har et ansvar for å stille faglig begrunnede spørsmål til eksisterende praksis. Det ser ut for meg at tilsetting av toppledere i offentlig sektor på et vis har gått «under radaren» både for vanlige folk og fagfolk i akademia. Vi finner også lite om dette i norsk HR-litteratur dessverre. Noen masteroppgaver som såvidt berører elefanten finnes, men ellers er det sparsomt. Hvorfor kan man jo bare spekulere i. Det burde vært obligatorisk tema i enhver HR- og lederutdanning.

Oberstløytnant Harald Høiback omtaler elegant i Stratagem 31/10-21: «I Forsvaret, hvor kvalifikasjonsprinsippet ikke gjelder… og: om du er medgjørlig og har et vinnende vesen på troppsnivå, er det liten grunn til å tro at du ikke vil ha det på brigadenivå». Han har definitivt treffende poenger. Hvis jeg skal oversette dette til f.eks. generelt statsspråk, betyr det omtrent noe slikt som at hvis du er snill og grei og sitter stille i båten, rykker du fremover i køen om du er kvalifisert for opprykk eller ikke. Det hjelper det i tillegg å ha venner i sentrale posisjoner. Det har jeg sett på nært hold, og det synes å være utbredt.

Som nevnt har jeg empiri på noe av dette. For noen år tilbake undersøkte jeg en del departementer under overskriften: Hvem rekrutterer hvem og hvorfor? De funnene var ganske så interessante. Konklusjonene var utvetydige: Det var i hovedsak tre kategorier toppledere i departementene, og de rekrutterte konsekvent fra sine egne fagfelt. Jeg mener det er bekymringsverdig. I tillegg har jeg vært vitne til flere tilsettingsprosesser som jeg ikke kan forstå har vært innenfor verken lov-, regel- eller avtaleverk. At dette ikke følges får heller sjelden eller aldri noen konsekvenser for de som begår slikt. Det kan se ut som om nepotismen går helt til topps i samfunnet vårt. Hvilke kvalifikasjonskriterier som var, eller er for å bli ansatt som direktør for Stortingets administrasjon tør jeg ikke tenke på. Men de kriteriene er vel også offentlige?

Vi må sørge for at elefanten i det offentlige rommet, eller trollet om du vil, tvinges ut i lyset slik at det sprekker. Vi kan verken ha statlige toppledere eller sentrale tillitsvalgte og deres venner i dette landet som tar seg til rette. Vi har i det aller siste dessverre sett mange eksempler på det. Akademia bør for alvor kjenne sin besøkelsestid og ta et solid forskningsmessig tak i et, etter min oppfatning, et alvorlig samfunnsproblem.

Staten er en del av offentlig sektor. Derfor bør forskningen, eller innhenting av data, ikke by på vesentlige problemer. Data i offentlig sektor er prinsipielt offentlige, det ligger i ordet offentlig. Vi trenger så avgjort mer forskning på dette området. Det fortjener både «vanlige folk», og ikke minst de menneskene nepotismen går ut over. Nepotisme er dessverre ikke uvanlig i dette landet, også i staten. Journalistene i Nettavisen og Professor Janne Haaland Matlary påpeker noe av det samme 27/12-21 Takk til dem for det. Jeg ser frem til en solid faglig debatt om problemet. For: Hvis vi ikke har takhøyde for å ta opp problematiske ting, hvordan skal vi da komme videre?

 

TEKST: Johan Bergh, han er pensjonert kommandørkaptein og tidligere avdelingssjef ved Forsvarets høgskole (FHS). Han har hatt en rekke leder- og fagstillinger i Forsvaret, og er ansatt som høyskolelektor i organisasjons- og ledelsesfag ved Oslo Nye Høyskole – ONH. Bergh har publisert vitenskapelige artikler og bokkapitler nasjonalt og internasjonalt.