Les del 1 her: Elefanten i det offentlige rommet – utnevning av toppledere i staten - ledernytt.no

Hvor går vi da herfra? Det er jammen ikke godt å si. Jeg vil i alle fall gjøre mitt for at akademia og andre får opp øynene for det jeg mener er et samfunnsproblem. At toppledere og sentrale tillitsvalgte tar seg til rette i Norge er neppe dit vi vil. Derfor er det, som jeg sier, et behov for undersøkende forskning. Det har det nå blitt noe av! Det mener jeg vil være samfunnsnyttig. Hvis noen lurer, er alt jeg påstår i mitt forrige innlegg selvfølgelig etterprøvbart. I akademia er vi opptatt av presisjon i spørsmål, analyse og konklusjoner.

Jeg skal nevne enkelte av tilbakemeldingene på innlegget mitt. Jeg har mottatt kommentarer som: «dette er egnet til noe dypere refleksjon», og «denne blir du ikke populær på, men du stikker fingeren rett i såret», og «det er på høy tid at dette "trollet" kommer ut i klart sollys». Disse kommentarene er mer enn nok til å forfølge problemet. De som rekrutterer og tilsetter toppledere i staten MÅ følge statens regelverk og ikke minst norsk lov. Dessverre ser det ut til at det ikke alltid er tilfelle. At flere tilsettinger ikke havner i arbeidsretten er etter min oppfatning underlig.

Hva er det da som skjer? Svaret er dette: Tåkeleggingen og hemmeligholdet fortsetter uten at noen tar tak i problemet. Derfor vil jeg oppfordre alle som enten har opplevd noe av det jeg sier i mitt forrige innlegg til å ta kontakt med meg. Anonymt eller ikke. Empiri er nøkkelen. Som faglig ansatt i akademia er jeg så heldig at jeg kan forske på ulike sider av aktuelle samfunnsproblemer. Dette er ett av mange.

Utnevning av statlige toppledere er for de aller fleste «clouded in mystery». Blant annet skjult bak et slør av kansellispråk. Selv har jeg lang erfaring med offentlige ansettelser, både som mellomleder og tillitsvalgt. Skal man ansette strategiske ledere er det derimot andre kriterier som bør vurderes. Et godt prinsipp er: «What got you here, doesn’t necessarily get you there». Det vil si at det kreves noe annet av deg som toppleder, enn på et lavere ledernivå. Jeg har opplevd, som oberstløytnant Harald Høiback, at mange som har sittet stille i båten har blitt forfremmet til sitt inkompetansenivå. Det kan neppe være til beste for noen organisasjoner, eller individer for den saks skyld. Anbefalinger fra andre toppledere er ikke et objektivt utvelgelseskriterium.

Å ansette de rette menneskene er ikke alltid enkelt. Derfor må de som ansetter toppledere være 100 prosent presis i tekst, intervjuer, vurderinger og jobbprøver. Hvis jobbprøver noen gang blir brukt da. Vi er avhengige av solid faglig kunnskap om hva som må til for å tilsette de aller beste lederne. Vi vil vel alle ha de beste og mest kompetente lederne? I staten virker det ikke helt slik. Der ser det ut til at det er andre regler som gjelder. Her har HR-avdelinger en stor ryddejobb å gjøre. Det er også på høy tid at statlige toppledere selv tar et oppgjør med problemet. Det kommer antagelig neppe til å skje.

Inntil videre fortsetter derfor hemmeligholdet for fullt i staten. Det skjer hver eneste dag. Kanskje på din arbeidsplass, uten at noen protesterer. Det kanskje aller verste er at enkelte sentrale tillitsvalgte ikke gjør noe. Jeg har selv opplevd at de ikke motsetter seg tilsettinger av toppledere selv om prosessen synes å være på kanten av både lover og regelverk. Det bør være en ekstra hodepine for lederen i LO Stat.

Tekst: Johan Bergh, han er førstelektor ved Oslo Nye Høyskole – ONH.