"Et arbeidsliv til å bli frisk av?"

Mens våre forfedre kjempet for vår rett til både skolegang og arbeid, kan det synes som om imponerende mengde energi nå retter seg mot «retten til ikke å møte opp på skole eller jobb». Norsk arbeidsliv er i ferd med å bli dømt for «passivt spill»

 «Retten til arbeid» er et sosialpolitisk prinsipp som innebærer et krav om at samfunnet må ta ansvaret for at alle sikres beskjeftigelse. Dette ble første gang formulert av franskmannen Charles Fourier i begynnelsen av 1800-tallet. Prinsippet bak slagordet er etter hvert tatt inn i flere lands grunnlover. I Norge ble retten til arbeid fastslått i partienes fellesprogram i 1945. I samsvar med dette fikk Grunnloven i 1954 en ny § 110, hvor det het:

«Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide».

Aldri tidligere har det vært satt mer fokus på verdien av å være i arbeid, og sammenhengen mellom arbeid og helse. Det er satt av stadig flere helsekroner til forebyggende fremfor kurativ behandling. Og, det iverksettes tiltak som bidrar til at en større andel av befolkningen kan delta i arbeidslivet. I Folkehelsemeldingen - Mestring og muligheter (2014-2015) fremheves også arbeidets betydning for vår psykiske helse; «Psykiske helse skal bli like viktig som fysisk helse i folkehelsearbeidet» ;

• «Det er like sunt å være en del av et fellesskap som å slutte å røyke»
• «Det er like sunt å ha en jobb å komme til som det er å sykle dit»

Gjennom avtalen om et inkluderende arbeidsliv har partene i arbeidslivet inngått en avtale om å redusere sykefraværet, øke andelen med redusert arbeidsevne i arbeidslivet og å øke yrkesaktivitet for eldre arbeidstakere. Samtidig endrer demografien seg. Norge har en aldrende befolkning. Det er forventet mangel på arbeidskraft parallelt med økte kostnader til velferdsytelser i nærmeste framtid.

Til tross for dette bruker vi en forbausende stor del av vår tid på å argumentere for hvorfor vi skal få lov til å være borte fra arbeidsplass og skole, selv om vi har takket ja til stilling eller skoleplass.

Vi synes å ha glemt ordet «arbeid»`s opprinnelige mening; verbet «å arbeide». Dagens arbeidsliv ser ut til å ha tatt en dreining der vi ser på arbeid først og fremst som en rettighet, ikke som et arbeidsstykke som skal utføres.                                                                                                                          

Vi blander ofte sammen begrepene sykdom og helse, som om de var to ytterpunkt av en skala. Det kan hagle med diagnoser på legekontoret, det betyr ikke nødvendigvis at vi er ved uhelse, eller har sykdom. En sykemelding er en bekreftelse fra lege på en nedsatt funksjonsevne i forhold til en helt konkret jobb; den ansattes jobb på det tidspunktet og arbeidskravene i denne. Samme person kan være 100 prosent arbeidsfør i en annen jobb.

Likevel velger vi fravær, fremfor nærvær. Å klamre seg fast til arbeidsplassen synes å være viktigere enn å benytte seg av virkemidlene til å finne annet arbeid en kan ha til tross for helseplager. Min erfaring er at både arbeidsgiversiden, og ansatte-representanter har bidratt til denne «bjørnetjenesten». Den litt misforståtte «rettigheten» til å beholde stillingen, setter fokuset på en løsning skyggen.                                                                                                                                                     

Vi synes å være voldsomt fasinert av å måle sykefravær, som om det gav oss en god indikator på arbeidshelsa til de ansatte. Men, som et dansk ordtak sier; «En gris blir ikke feitere av at du veier den». Sykefraværet går heller ikke ned ved at du måler det. Det går heller ikke ned ved at virksomheten signerer en IA-avtale, like lite som du blir sprekere av å melde deg inn i et idrettslag. Derfor må alt forbedringsarbeid være knyttet til aktivitet og fortløpende avklaringer, ikke måling alene.

Høgt fravær er en utfordring også i videregående skole. Høyre, ved kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen foreslo for en tid tilbake å innføre en fraværsgrense fra skoleåret 2016/2017, som innebærer at elever som har mer fravær enn ti prosent fravær i et fag ikke får halvårskarakter eller standpunktkarakter i faget. Dette fikk massiv motstand og elever fra videregående skole stilte seg på barrikadene og har arrangert et imponerende antall demonstrasjoner. Etter en runde med politisk skyggeboksing er det i skrivende stund enighet om å innføre en fraværsgrense, men en vil videre forhandle om hvor denne grensen skal gå.

Jeg stiller meg undrende til den «tsunamien» av motstand dette forslaget fikk.

Hvorfor skal arbeidslivet investere i trivsel? 

Fraværsgrensa på 10 prosent gjelder udokumentert fravær. Har du dokumentert gyldig fravær, kan du holde dette utenfor fraværsgrensen, og dermed likevel få vurdert karakter. Videregående skole skal på mange vis være en forberedelse på arbeidslivet. Å godta udokumentert fravær på 10 prosent eller mer er en dårlig øvelse i så måte. Lise-Marie Sommerstad, ungdomspolitiker(SP) i Tønsberg støtter ikke sine jevnaldrende i kritikken mot fraværsgrensen; «Det tilsvarer faktisk at en arbeidstaker driter i å møte opp en dag annen hver uke, og ikke sier fra til arbeidsgiveren sin hvorfor. En ting er veldig, veldig sikkert, du hadde vært arbeidsledig før du hadde rukket å si «Torbjørn Røe Isaksen». En tidligere sjef av meg var noe lempfeldig i bruken av ord og uttrykk, og uttalte i sin iver at vi ikke måtte «sy poser under øynene» på folk. Han mente nok uttrykket «å sy puter under armene», men kanskje var uttrykket ikke så upresist likevel?

Mange gamle idrettshelter har gjort god butikk på å reise rundt og holde foredrag om sine tidligere bragder, og det med rette. Overføringsverdien til arbeidslivet er stor. Selv bruker jeg stadig min beskjedne trener-karriere fra 80-tallet for Piker 10-12  med stor entusiasme og gjennomslagskraft, i samspill med andre bedriftsledere.

Eggen kaller det for «Gofot-teorien»: Det skal lønne seg å være «på lag». For å få til det må det ligge et felles sett av regler og normer i bunnen – en grunnleggende filosofi som gjenkjennes i adferden. Det er viktig å gå på banen for å være best mulig sjøl. Men det er langt viktigere å gå på banen for å gjøre medspillerne gode!» Rosenborg Ballklubb har jobbet med kvalitetsforbedringer i alle ledd for å skape en dynamisk kultur - en vinnerkultur. Da må alle delta, fra sekretærene i klubbhuset til måljegeren på Champions League-laget. Og, vi må være tilstede! Den sentrale arenaen for dette er fotballbanen». Eller «arbeidsplassen» i overført betydning.

For å lykkes som lag, som arbeidsplass, kreves det samhandling og gode pasninger. Ikke minst forståelse for arbeidets hensikt og mål. Vi opplever mestringsglede når vi føler at vi fikser de arbeidsoppgavene vi skal utføre. Vi må ha spillere i alle posisjoner, spisskompetanse i alle ledd. Ikke minst må vi ha deltakelse på banen når dommeren starter kampen. Det er ikke bare en «skuldertrekning» om ikke venstre ving møter opp når kampen starter. Vi har svært liten mulighet til å sette ballen i mål om en stor andel av spillerne løper rundt og ber om mindre spilletid. Og, det er begrenset hvor mange spillere en leder kan å ha på benken.

Friske og kraftfulle organisasjoner 

Vi er i ferd med å bli dømt for «passivt spill» i norsk arbeidsliv;

• Vi må utøve tiltak som definere folk inn i arbeidslivet, ikke ut av arbeidslivet.
• Vi må finne årsakene til fravær, og sette inn tiltak før fravær blir en løsning.
• Vi sier opp for få arbeidstakere i norsk arbeidsliv. Vi må tørre å avklare arbeidsevne ved sykdom, og gi ansatte muligheten til å finne en arena de kan oppleve mestring på, selv om dette innebærer å avslutte dagens arbeidsforhold.
• Vi er for restriktive med å tilsette arbeidstakere fra andre land. Vi må se på disse som en ressurs, og gi dem jobb for deres kunnskap, ikke en mulighet til billig arbeidskraft.
• Vi må være tydelig i våre forventninger til unge arbeidstakere, være gode forbilder og gi dem gode arena å lære på.

Ja. Vi har et arbeidsliv til å bli frisk av. Å ha et arbeid å gå til er helsefremmende i seg selv. Derfor må vi i langt større grad være tydelige på hvilket formål arbeidsplassen har, hvilke arbeidsoppgaver som skal utføres der, og også gjøre denne til den sentrale arena for helsefremmende arbeid. Ikke minst må tørre å ta beslutninger underveis som understøtter dette.

Tekst: Marit Øvermo, dagligleder i Din Personal Partner